Denne artikkelen har tidligere stått i våre nyhetsbrev.

‍

En av våre minst markerte dager. Høstjevndøgn, jamdøger, høstblot, mabon og flere andre navn. Og franske revolusjonæres nyttår, faktisk.Jeg var ikke gamle jenta da jeg ble gjort oppmerksom på årshjulet. Eller, ikke årshjulet slik vi kjenner det i dag, for det ante jeg jo ikke at det het, men at det fantes en sammenheng mellom alle feiringene våre. Og: At ikke all feiringer hadde beholdt sin plass i bevisstheten vår etter som årene gikk og vi ble så dugelig utvikla alle sammen. Min absolutte favorittdag gjennom hele året har alltid vært det jeg kaller Svartjulaften, den 22. desember. Da tennes lys, en liten gave gis (enten fra andre eller meg sjøl) og det er en behagelig stillhet over hele dagen. Det er min jul. Midt i julestria skulle det beholdes litt magi og ro også i oppveksten, sjøl i en familie på fem der de færreste egentlig oppførte seg som om de likte hverandre. 

Med en familiefot i religionen og den andre i humanismens bo, med en knivsodd hedning som krydder, lærte jeg tidlig om jula, og vår feiring av den tida her nord, hvordan markeringa har endra seg gjennom tidene. Jeg fikk lære om de andre feiringene, flere som ikke lenger ble regna som viktige.  Vårens feiringer, med bl.a 1. februar, vårjevndøgn og «mainatta» som stakk seg ut, ble en del av barndomskunnskapen. Min barnetro. Midtsommer var en stor dag, med et gedigent bål, masse mat og feiring til langt på natt. For meg som aldri har likt fyrverkeri var dette en behagelig versjon av nyttår. Høsten var for mange tom og kjedelig. Det skjer liksom ikke noe fra slutten av juli og fram til jul. 

«November er så trist og lei men nyttig likevel, for da må barna finne på å lage moro selv» sang vi hver eneste høst. Som novemberbarn grua jeg meg til denne delen av Prøysens trallsamling. Det skjedde jo tydeligvis ingenting mellom slutten av august og advent, verset var kort og føltes slengt inn bare for å ha med alle månedene. 

Eller… Er det kanskje noe som skjer likevel? For meg har høstjevndøgn vært spesiell. Jamdøger, kalte vi det, som flere steder i landet. Ble aldri tydelig markert da jeg vokste opp, men alltid nevnt og respektert.

Noe av det som fascinerte meg under oppveksten var så klart at jorda tilter litt og det skaper årstider, men ikke minst at mennesker til alle tider hadde sett dette. Disse markeringsdagene var ikke noen ny oppfinnelse, ikke noe som hadde kommet på grunn av store teleskoper og utregninger, ikke den teknikken vi framholder som utviklingens assoluto. 

Nei, dette var dager som hadde blitt markert i tusenvis av år. Av de menneskene som ble ansett som primitive. De som løp rundt med klubber, hammer og meisel, og that’s it, liksom. Jadda. 

Dette er grunnkunnskapen i oss. Basen vår.  Årshjulet, det nærmeste vi kommer en evighetsmaskin.  Høsten for meg er klar luft, iblanda litt gjødsellukt der bonden jobber for neste års grøde.  En fargeeksplosjon, der årets blader går av scenen med en kunstners bravur og legger et knitrende teppe under føttene våre. Høsten er for meg endringer og stabilitet, iblanda kunnskapen, forventningene og kvien for hva som venter de neste månedene. 

Høstjevndøgn er våt i baken av å sitte på den rå bakken, kald i kinna av å løfte blikket mot vinden, og med et snev av øreverk og leddsmerter fra en kropp som knirker med eldre lyd enn jeg liker å innrømme.  Høstjevndøgn er også å ta på tørre sokker og varme seg i et gode teppe, kjenne huden lunkes av ovn eller bål, sta stearinlys som blafrer og vinden som passerer.  Høstjevndøgn er lyd, der regnet drypper, vinden dytter og trærne puster ut. Det er stillhet, der verden pakkes inn av lukkede dører og vinduer. Høstjevndøgn er også kontakt med naturen. 

Er det spesielle dager i årshjulet der kontakten er lettere å oppnå? 

Er sløret tynnere, eller er frekvensene mellom de ellers (delvis) atskilte verdener endelig i samme toneart?  Jeg vet ikke, og jeg bryr meg egentlig ikke. Kall det naturkjærlighet, kall det transe, kall det opplevelser, kall det hva du vil. 

Fra jeg var rundt fem år har denne dagen og perioden gitt meg muligheten til å være mer i direkte kontakt, spesielt med det mange kaller «småfolket», eller «Elverne» som jeg kalte dem under oppveksten. Min barndoms venner.  De jeg gikk til når jeg var meg sjøl. Før menneskers ondskap dundret brautende inn og tok med seg tillit, egenverd og tilhørighet. Jeg var borte fra Elverne i mange år. Livet lot seg dytte i en annen retning enn sjela mi trivdes med, men etter flere år kikka jeg endelig i riktig leie igjen, i alle fall.  Det var overraskende lett å komme hjem igjen. I en trommereise på Rånåsfoss møtte jeg dem på nytt. Jeg ble møtt av spente og glade venner der gjensynet var stor nok grunn til feiring. Der alt var lett, som om vi ikke hadde vært fra hverandre mer enn kort tid.  De viste fram familiene sine og mange flotte ting de lagde, fortalte om de som hadde gått bort og de som hadde reist.  Mens vi satt der på Rånåsfoss – og samtidig ikke der – samla i omtenksomt samvær hver for oss, kom mine gamle venner til meg en etter en.  En pekte på 11-rynkene mellom øynene mine og smilte, ei ville jeg skulle holde barnebarnet hennes og gi krefter og balanse.  Andre ville gjerne vite mine tanker og råd om forskjellige viktige saker.  Jeg satt lenge, ville ikke reise tilbake når tromma endra bølger og dro litt motvillig. Men siden døra var åpna igjen visste jeg at veien nå er kort. Med denne opplevelsen kom bortskyvde minner tilbake, fra da jeg satt i skogen bak huset der jeg vokste opp og lekte med de yngste av denne flokken de andre ikke så. Der vi delte de fineste konglene, steinene og pinnene, der jorda fikk intrikat-enkle mønstre og figurer ble laget. Der jeg lærte om spiselige og uspiselige røtter og blader. Der jeg ble rundlurt og lurte tilbake. 

Mitt aller første minne om et jamdøger er fra den tida. Jeg ble vist enda flere tider og vesener. Senere fikk jeg møte mitt tidligere meg, min sjel fra en annen tid, og forsto enda mer og enda mindre.  Minnene vekka også til live andre kontakter, andre «arkivskap» som hadde stått bortgjemt og nedstøva innerst på loftet mitt. Opplevelsen bekrefta i tillegg for meg hvorfor jeg aldri tenkte på Elverne og de andre som befant seg på deres side av sløret som annerledesvesener kun levende i fantasien. Det var jo virkelig. Det ER virkelig.  Min virkelighet. Det er mye jeg har glemt. Mange gode og nyttige minner ligger gjemt bak kasser fulle av tunge hendelser, og er skjøre og skimrende, håpefulle og sjenerte. De må håndteres med omhu og respekt for å få skinne med styrke. Og som en dørvakt står frykten der og gliser, helt til den dagen jeg går på og skyver den til sides.  Jeg er ikke like aktiv nå med seremonier og samlinger, det er en prosess som pågår i meg der mitt behov for å passe inn søskenkrangler med behovet for å være meg sjøl fullt og helt.  Derfor ble årets høstjevndøgn markert rolig og stille her hjemme. Ingen offisiell seremoni i år. Det var ikke nødvendig for meg, tvert imot et naturlig steg i de siste års forskjellige feiringer der ingen har vært like. Jeg hadde ikke behov for å åpne det hellige rom, eller kalle inn retningene. Det er hverdagen nå, jeg er der allerede. Og jeg er på rett sted. Høstjevndøgn er for meg ettertenksom. Og framseende. Og her og nå. Som høsten er grå og samtidig fargerik. Som høstjevndøgn er både natt og dag.  Som yin og yang. 

Høstjevndøgn. En av våre minst markerte dager. En dag jeg er takknemlig for at Sjamanistisk Forbund og andre henter inn igjen i det gode selskap av markeringsdager. En spile i det nevnte årshjulet, spila som ikke fikk noen pyntekule da utviklinga styla opp el-sykkelen sin. 

Den har aldri vært borte.