En solfylt vårdag i mars 2019 reiser vi til Asker for å besøke sjamankvinnen Anita Biong. Vi er spente før møtet, og gleder oss veldig til å få treffe henne og bli litt kjent med henne. Vi har begge hørt andre snakke om henne, vi har sett henne sitte på stand på alternativmessene på Lillestrøm, lest om henne og fulgt henne litt sånn fra avstand i mange år. Vi mener at Anita har vært en viktig person for utviklingen av sjamanismen i Norge, og nettopp derfor ønsker vi å presentere henne for våre medlemmer i nyhetsbrevet til SF. Anita er også en av våre «eldre», og vi ønsker å vise henne respekt gjennom å «ære» hennes sjamangjerning. Anita Biong er en rollemodell og et forbilde for mange som går den sjamanistiske veien. Kanskje spesielt for oss kvinnene, siden hun har vært en av svært få synlige kvinnelige sjamaner i Norge på den tiden hun har praktisert offentlig.

Møtet med Anita blir veldig hyggelig, og også lærerikt. Da vi kommer til hjemmet hennes blir vi tatt imot med åpne armer av en varm og morsom kvinne. Nesten før vi har fått satt oss ned og startet lydopptakeren begynner hun å dele med oss. Hun ønsker å vise oss en måte å «reise» på. En reisemetode som viser seg å være ukjent for oss begge. Hun vil at en av oss skal prøve å reise, så det ender ut i at Inger Lise reiser, mens Anita trommer og Cecilie rasler på en av Anita sine rasler. Dette ble en sterk opplevelse, og vi er takknemlige for at hun delte denne kunnskapen med oss.

‍

Denne raslen av oksehorn har Anita laget selv. Den ga en spesiell lyd, som ble som en blanding av rasle og tromme.

Anita forteller at det var hun og Ailo Gaup som hadde utforsket denne måten å reise på sammen. De var ofte sammen, og hun og Ailo hadde et spesielt bånd seg imellom. Vi forstår ut fra historiene hun forteller, at Ailo har betydd mye for henne, og hun for Ailo. Men det visste vi fra før av, da Ailo er en av dem som har snakket mye om henne.

Anita er nå 73 år, og har praktisert sjamanisme aktivt i hele sitt voksne liv. Hun kommer fra en familie i Finnmark som har holdt den sjamanistiske tradisjonen i hevd i mange generasjoner. Hun har vokst opp i Havøysund, med at foreldrene stadig ble kontaktet av mennesker som trengte hjelp. Både i hjemmet deres og på telefon. Faren hennes hjelp folk fra hele Karasjok området, og han kurerte mange. Moren var redd for alt dette, men Anita sier hun var veldig klarsynt. Og hun husker at bestemoren var flink til å spå. Det kom kvinner langveis fra for å bli spådd.

Anita har gjennom årene blitt kjent for sitt klarsyn, sine helbredende evner og for sin evne til å hjelpe andre mennesker. Hun har hatt klienter som kommer fra hele landet for å få behandling hos henne. Utover å jobbe med klienter har hun også holdt kurs og utdanning for andre, og hun har vært rektor ved Academy of Metaphysics. I dag hjelper hun fortsatt mennesker pr. telefon hjemmefra.

Vi hadde jo gjort oss noen tanker i forkant om hvordan det må har vært for Anita å være en kvinnelig sjaman i sin tid, og vi spurte henne om akkurat dette – hvordan det har vært å være en kvinnelig sjaman. Om hun har opplevd det som positivt eller negativt, om hun har opplevd diskriminering, forskjellsbehandling eller lignende. Anita forteller at det ble skrevet om henne i Norsk Ukeblad, og der brukte de overskriften «Norges eneste kvinnelige sjaman». Hun hadde selv bedt dem om å ikke skrive dette, men fikk som svar at de hadde undersøkt i miljøet og funnet ut at hun var den eneste kvinnen som praktiserte slik som hun gjorde. Og bladet var allerede ute for salg når Anita oppdaget hva de hadde skrevet. Hun har hatt denne artikkelen med seg på standen sin når hun har vært på messer, og hun var spent på hvordan folk ville reagere etter artikkelen i ukebladet, men hun har ikke fått høre noe negativt. At folk har snakket om henne bak ryggen hennes, det er hun sikker på. Og at mange ikke har trodd på henne og evnene hun sier hun har. Men det bryr hun seg ikke noe om.

Anita forteller at da hun var yngre var hun ikke interessert i dette selv. Hun syntes det var vanskelig da de som familie ble snakket om i nærmiljøet. Faren ble kalt for heksedoktor, og folk snakket om moren og bestemoren. I tillegg var det forbudt å være same på den tiden, å være kven var en skam, og å være finne var ikke noe bedre. Det var tøft å være fra en annerledes familie og skille seg ut, så det fulgte med mye skyld og skam fra oppveksten. Hun ble i tillegg utsatt for fornorskningsprosessen som pågikk for fullt på den tiden.

Men Anita opplevde mye uforklarlig selv men hun vokste opp, og etter hvert forsto hun at også hun hadde evner. Hun husker ikke selv når hun begynte å hjelpe andre med evnene sine, men hun husker at hun fra tidlig alder alltid har hatt sympati med folk som har slitt med ulike problemer. Anita var ganske ung, før tenårene, da hun forstod at hun hadde evner. De voksne sa at hun var et «vanskelig barn» når kraften i henne våknet. De som var på hennes egen alder kunne ofte utnytte hennes evner, når de oppdaget hva hun kunne.

Anita forteller oss at hun ble opptatt av hvorfor mennesker ble syke, hva som var den bakenforliggende årsaken til sykdom. Hun valgte derfor å utdanne seg for å få kunnskap om dette. Hun har utdannelse som fysikalsk aromaterapeut, NLP Master Practitioner, tidslinjeterapeut og coach. Hun har blant annet studert sjamanisme hos mange kjente sjamaner i inn- og utlandet, Inka-tradisjonene, tarotkunstens mystikk, arabisk tallmagi, urtemedisin, og hun har trent Qi gong og danset 5 rhythms i mange år.

For de som jobber med klienter, forteller hun at hun selv behandler en klient 3 ganger først, så samtale, og bli enige om å prøve et par ganger til. Hvis det ikke har skjedd noen endring i løpet av disse gangene blir de enige om å prøve et par ganger til. Etter dette henviser hun til en annen terapiform, eller til en lege. 

Mange ønsker å gå hos henne i årevis, og det handler som oftest om at de ønsker og trenger samtaler som en del av behandlingen. Anita sier hun har brukt mye tid på mange av klientene, og mye av tiden har hun ikke tatt betalt for. Hun begynte med å ikke ta betalt, eller ta lave priser, men fant etter hvert ut at hun kunne ikke leve på knapper og glansbilder. Hun ble også upopulær blant andre behandlere pga at hun tok så lave priser. I dag sier hun at det er helt ok å ta betalt for den jobben man gjør, og spesielt når man har brukt mye tid på dyre utdannelser. Men hun synes ikke noe om at man tar flere tusen for en behandling.

‍

Hun forteller en historie fra den første messa hun deltok på. Hun husker at hun var livredd for å delta, og at hun hadde hatt reinhornene sine liggende på bordet på standen. En av astrologene på messa hadde kommet bort til standen hennes sammen med en kamerat som var veldig skeptisk. Kameraten hadde pekt på hornene og spurt spydig om hva hun brukte de til. «Til healing» hadde hun svart forsiktig. «ja, da får du ta skulderen min som jeg har så vondt i» hadde han fortsatt i samme spydige tone. Hun hadde tatt hornet og klappet forsiktig borti skulderen hans 2-3 ganger, og sagt at «nå er det gjort». Hun hadde senere fått høre at denne mannen hadde gått rundt på flere messer i etterkant og spurt etter «hun samekjerringa som healet skulderen min». Det viste seg at denne mannen var lege.

Som en fortsettelse av denne historien deler Anita at hun bruker reinhorn til healing, da de forsterker eller forlenger kraften og «drar ut» det vonde. Og at hun bruker mye krystaller og steiner også, da de drar til seg ulumskheter.

Vi som kvinner har få eldre kvinnelige sjamaner å søke råd og veiledning hos i miljøet. Så vi benyttet anledningen til å snakke med Anita om hun opplever at det er ubalanse mellom kjønnene på noen måte i utøvelsen av sjamanismen i Norge. Anita svarer at hun forstår at vi kan sitte med en følelse av at det eksisterer en ubalanse, og at det er nettopp på grunn av denne ubalansen at hun holder seg unna miljøet. Hun sier hun kan være ganske tøff når hun setter i gang, og vi forstår det dit hen at det kanskje ikke alltid har blitt tatt godt imot alltid blant mennene i miljøet. Hun snakker videre om «det riktige historiske bildet, hvor det sies at det var kvinner som utøvde sjamanisme i utgangspunktet. At det sies, og har vært skrevet ned, at de første som drev med sjamanisme og sjamanistiske seremonier var kvinner. De forsvant, trommene deres ble brent og så var det stille lenge. Og så dukket det opp igjen, men da var det menn som hadde kledd seg i kvinneklær som opptrådte som sjamaner eller noaider. Hun forteller at hun hadde nevnt dette en gang hun var sammen med Ailo, og at han hadde svart at da forsto han hvorfor han hadde følt seg så feminin første gang han hadde på kofte. Så spørsmålet hadde kommet opp i forhold til hvorfor de samiske mennene gikk i kjolelignende kofter. Og videre prester i prestekjoler osv.

Det var fint å ta opp dette temaet med Anita. Ikke for å skape avstand og splid mellom kjønnene ved å ta opp temaet og skrive om det, men for å skape bevissthet hos oss om hvordan vi kan ta tak i det vi opplever som utfordrende ved å være kvinner i det sjamanistiske miljøet, og kvinner som synlig utøver sjamanisme i samfunnet i dag. Anita utstråler en slik trygghet og kraft, og det er inspirerende og gir pågangsmot for oss som følger hennes spor.

Anita delte mange historier med oss de timene vi var på besøk. Hun har dessverre slitt mye med helsen sin, og spesielt det siste året. Hun har i den forbindelse vært på rehabiliteringsopphold på Valle. Hun deler en opplevelse med oss fra perioden hun var der. Hver ettermiddag/kveld fikk hun besøk av indianere. De var borte på dagtid, men på en bestemt tid utpå på dagen dukket de opp. De var flotte, vakre indianere, kledd i hvitt. Hver ettermiddag åpnet de teltet sitt, kom ut og sto rundt henne. Den siste kvelden hun så dem, fløy de avgårde, med hvite silkebånd flagrende rundt seg i luften. Hun syntes det var så vakkert, og hun hadde ropt ut i rommet «ser dere ikke indianerne?» De rundt henne hadde ledd av henne, for de så jo selvfølgelig ikke noen indianere. Hun har ikke sett indianerne siden den gangen. Hun fikk beskjed om at hun ikke fikk bli med dem da de fløy avgårde, at det ikke var hennes tur denne gangen.

Hun forteller at hun hadde mange fine reiser mens hun var på Valle. Noe som førte til at det i journalene hennes ble skrevet at «hun har lett for å gå over i en annen sinnstilstand». Anita ler av dette, og sier at det skulle jo bare mangle når jeg har jobbet med slike ting i hele mitt liv.

Vi spurte også underveis Anita om hun har noen råd eller veiledning å komme med til de som er yngre og som går sjamanveien. Hun nevner blant annet i samtalen at hun tidlig lærte av både sin far og sin bestemor at man skal være forsiktig med å spå andre og komme med klarsynte beskjeder. At det kan påvirke den man spår til å ta livsvalg som kanskje ikke er til det beste for dem. Det fikk hun selv erfare i eget liv da både bestemoren og faren ga henne beskjeder som hun ser påvirket henne sterkt.

Vi takker for et veldig hyggelig og lærerikt besøk, og gleder oss til neste gang vi møter denne flotte sjamankvinnen. Vi opplever henne som en kraftfull og ydmyk kvinne, som kanskje ikke helt forstår at hun har vært viktig for sjamanismen i Norge. Hun har virkelig gått foran og «brøytet vei» for mange av oss som kommer etter, ved at hun har turt å være så åpen og synlig som hun har vært.