Sist skrev jeg om dem som deler teltet med meg. Uksáhkká ved døra. Sáráhkká ved árran. Juksáhkká og Boaššoáhkká der bak, i boaššu, der trommen sover når den ikke brukes. De er husfolk. Man kunne kalle dem det, selv om ordet er for tamt.
Men lávvu er ikke alt. Gå ut gjennom den samme døra Uksáhkká vokter, og du er ikke ute i tomrom. Du er ute blant flere. Bare litt lenger borte. Fortsatt nabolag, bare et annet strøk av det.
Jeg skal holde meg til dem som går på jorda her. Ikke himmelgudene, ikke Radien der oppe i sin passive ro. Han er interessant nok for en annen dag, men han rører ikke ved noe. Jeg vil skrive om dem med jord under seg, eller under jorda helt, eller i skogen der jeg selv går. De som faktisk berører bakken.
Hun som får fjellene grønne
Rana Niejta. Jeg begynner med henne fordi hun beviser noe jeg tror på: at selv om du er født av de høyeste, betyr ikke det at du blir der oppe og sover.
Hun kalles Radien-attjes datter i noen av de gamle nedtegnelsene, sier Wikipedia om Rana Niejta – men jeg bryr meg mindre om hvem faren er og mer om hva hun faktisk gjør. Navnet hennes betyr «den grønne», eller om du vil strekke det litt, «jordens datter». Og det er nettopp det hun er. Ikke en som styrer jorda fra et sted langt borte. En som kommer ned og gjør den grønn med egne hender, hvert år, uten unntak.
De gamle kildene, ført tilbake til tekster fra 1700-tallet, sier hun gjorde fjellsidene som vender mot sør grønne igjen etter vinteren, slik at reinen – hungrig, tynn, utslitt av kulda – skulle finne mat, forteller norsk Wikipedia. Der er en søster ved siden av henne i noen versjoner, Sala Niejta, som har makten til å bare befale snøen bort. Men Rana Niejta gjør noe annet, noe jeg finner vakrere: hun kommer etter at snøen har gått, og hun får ting til å vokse. Ikke ødeleggelse av vinteren. Gjenreisning av sommeren.
Jeg tenker på henne hver gang jeg går ut i mai og ser den første grønnfargen komme opp gjennom brunt, dødt gress fra året før. Det er ikke en tilfeldighet at gamle samiske jenter fikk navnet Rana. Det var et vanlig navn, sier kildene, fordi det å bære det navnet var å bære med seg et løfte om at noe alltid vokser tilbake.
Han i skogen som ikke liker at kvinner er der
Leaibolmmai. Alder-mannen. Jakta hørte til ham, og bjørnen aller mest.
Han bor i or-trærne, sier de gamle kildene, og leaibi betyr både alder og – dette er det som fanger meg – ordet er nær beslektet med blod. Den røde saften fra orbark er blodets farge, og det er ingen tilfeldighet. Da jegerne kom hjem med bjørn, sto kvinnene og ventet på dem, tygget orbark til en rødbrun juice, og spyttet den på mennene gjennom en messingring, forteller britannica.com og flere andre kilder om bjørneseremonien. Ringen dempet bjørnens kraft, väki, før den kom for nær. Saften knyttet mennene til Leaibolmmai selv, jaktguden, gjennom noe som lignet blod uten å være det.
Jeg skal være ærlig: jeg liker ikke alt ved denne ånden. Kildene sier han foraktet kvinner, at jaktvåpen var tabu for dem, at hele forberedelsen til jakta skjedde uten kvinner til stede. Det er en side av den gamle troen jeg ikke later som ikke fantes. Jeg praktiserer noaidevuohta i dag med mitt eget blikk, og jeg trenger ikke arve alt urørt. Men jeg forstår hvorfor delingen fantes – jakta var en verden med sin egen logikk, dødelig og presis, og de skilte den fra fødsel og hjem av grunner som handlet om kraft, ikke om forakt alene. Slik jeg ser det nå.
Han viser seg som bjørn selv, sier tradisjonen. Og bjørnefesten var ikke en fest i vanlig forstand. Kvinnene måtte se på mennene gjennom messingringen i flere dager etter jakta, ikke direkte. Beina fra bjørnen ble samlet med omhu og gravlagt i riktig orden – ingen brutte knoker, fordi bjørnen skulle kunne stå opp igjen i saivo, den andre verden, med kroppen hel, forteller Earth Stories Collection. Det er en tanke jeg bærer med meg: at respekt for det du dreper handler om å sørge for at det får leve videre et annet sted, på en annen måte. Det er ikke sentimentalt. Det er en kontrakt.
Ånden som bor akkurat der du står
Så er det háldi. Og dette er kanskje det jeg tenker mest på når jeg går, fordi háldi er ikke én skikkelse. Háldi er prinsippet at hvert sted har en beskytter.
Hvert fjell sitt háldi. Hvert vann sitt háldi. Hver skog sin egen, ikke lånt fra nabodalen, sier kildene om samisk naturtro (se Ancient Sámi religion, Wikipedia). Ordet i seg selv betyr noe sånt som «den som holder», «den som eier». Ikke eier som i eiendom. Eier som i ansvar.
Jeg har lagt merke til noe når jeg kommer til et nytt sted for å slå opp lávvu: en gammel skikk, som noen fortsatt følger, er å legge merke til om det er fred der. Hvis du ikke får sove, hvis det er en uro du ikke kan sette fingeren på, betyr det at stedet allerede har noen. Håldiene skal egentlig bo på jorda selv, ikke under den, sier Nordlige folk – de har sine gårder og sitt liv, usynlig for våre øyne, parallelt med vårt. Behandler du dem godt, hjelper de. Behandler du dem dårlig, straffer de. Ganske enkel logikk, egentlig. Den samme logikken som gjelder mellom mennesker som deler et landskap.
Han i vannet, og de små ved kilden
Jeg fisker mye. Har alltid gjort det. Og det er en grunn til at čáhcealmmái, vannmannen, sitter et sted i bakhodet mitt hver gang jeg setter ut en line.
Han rådde over fiske og fangst i sjø, elv og innsjø, og folk ga ham reinsdyrblod ved juletider, noen ganger i små bjørkebark-båter hengt opp i trær, med kokt reinsdyrkalv, smør og ost lagt inni, forteller Beneath Northern Lights om de gamle juletradisjonene. Det er ikke en gud man ber stort til. Det er en man stiller seg godt med, fordi fisken ikke kommer av seg selv, og fordi han er den man skylder når garnet er fullt.
Under ham, sier noen av kildene, er kul – en giftig, musikk-elskende fiskeånd som styrer fangsten i det små, en slags forvalter under vannmannens overoppsyn.
Men det er de små ved kildene som gjør mest inntrykk på meg. Čahkalakkat. Nakne, små skapninger som bor akkurat der en kilde bobler opp fra jorda. I hodet deres ligger legekraft. I magen deres ligger sølvmynter. Man kunne lure dem, drepe dem, og ta begge deler, sier de gamle oppskriftene samlet av Beneath Northern Lights.
Jeg har tenkt mye på denne. Den er ikke som de andre – ingen storhet i den, ingen verdighet man skylder respekt av redsel. Bare en liten, sårbar skapning ved en kilde, fylt med noe verdifullt, og en fortelling som forteller folk at det er greit å ta det med list og drap. Jeg tror ikke jeg liker hva den sier om oss. Men jeg tar den med, fordi det ikke er min oppgave å pynte på det som var ubehagelig også da.
De under bakken
Og så, dypere enn háldi, dypere enn røttene: gufihtar.
Andre steder kaller de dem ulda. Vestover er det navnet som brukes mest, og det kommer fra det norske hulder, forteller Saamelaisensyklopedia. Østover, og i nordsamisk generelt, er det gufihtar – som egentlig kommer fra et gammelt skandinavisk uttrykk for «god vette», en god skapning nedenfra jorda.
Alt hos dem er speilvendt. Er det midnatt hos oss, er det lys dag hos dem. Er det sommer her, er det vinter der nede. Jeg finner den tanken vakker på en måte jeg ikke helt kan forklare – at det finnes et helt annet døgn som går parallelt med vårt, bare et steg under jorda vi står på.
De har egne reinflokker, hvite eller kullsvarte, med magisk kraft i seg. Kaster du en kniv eller et jernstykke over flokken deres, blir dyrene dine, sier flere av de gamle nedtegnelsene, blant annet samlet i Inari Sámi Folklore. De har sølv og gull i overflod, og alle skattene folk har gravlagt gjennom generasjoner, ligger fortsatt i deres varetekt, sier Beneath Northern Lights – de kalles árahávddit, gravskatter, og bare rette etterkommere kan hente dem tilbake. Tar andre dem, blir de nesten fra vettet av angst.
Det er en regel jeg har hørt siden jeg var liten, og jeg har aldri sett noen bryte den for spøk: spis aldri noe hos dem, om du skulle bli tatt inn. Ikke en bit. Gjør du det, blir du der. Til slutt blir du selv en av dem.
Barn er ikke trygge fra dem heller. De kan ta et barn og legge sitt eget i stedet, uten at foreldrene alltid merker det før lenge etterpå. Det er en gammel angst, denne, eldre enn noen av oss, og jeg tror den handler om noe reelt selv om jeg ikke tror den er ment bokstavelig lenger: at noe usett kan endre den du er, sakte, uten at du ser det selv.
Den store skumle
Jeg kan ikke skrive om det som bor litt lenger ute uten å ta med stállu. Ikke fordi jeg elsker ham. Fordi barn i generasjoner har blitt stille av ham, og fordi han fortsatt betyr noe der jeg bor.
Stállu er stor. Sterkere enn oss. Men dum, sier tradisjonen konsekvent – dum nok til at et barn med litt kløkt kan lure ham hver gang, forteller norsk Wikipedia om Stallo. Han går i mørke klær med gullknapper, en sekk på ryggen, forteller Skolerom, og han kommer særlig i romjula, når det er kaldt og mørkt hele døgnet lenger nord. Man måtte være stille. Man måtte rydde vedskjærene fra utenfor teltet, og sette ut en bøtte vann med en øse ved døra – fikk han drikke, dro han videre. Fikk han ikke, ble han farlig tørst, og det verste han kunne finne på var å suge blodet av folks hoder.
Man kunne høre ham før man så ham. En fløytetone i vinden, skarp nok til at den skadet hørselen om man ikke passet seg.
Jeg tror ikke stállu forsvinner fra fortellingene mine med det første, selv om jeg vet han er den lille skremselen mer enn den store visdommen. Noen figurer trenger ikke være opphøyde for å høre til.
Hvorfor jeg ikke slutter å gå ut
Jeg kunne fortsatt. Storjunkaren i fjellet, sieidiene ute i landskapet som allerede fikk sin plass forrige gang jeg skrev. Men poenget mitt her er ikke å liste opp alt som finnes. Poenget er noe annet: at troen min ikke stopper ved husveggen. Den fortsetter ut, gjennom skogen, opp fjellsiden der Rana Niejta går og gjør ting grønne, ut i vannet der čáhcealmmái bestemmer om garnet blir tungt eller lett, ned under jorda der gufihtar lever i sitt speilvendte døgn.
Jeg heller ikke vann ved en dørterskel og tror jeg er ferdig med det religiøse for dagen. Jeg går ut, og jeg er fortsatt inne i noe. Bare et annet rom av det samme huset.
Kilder brukt i researchen: Wikipedia (norsk og engelsk) om Rana Niejta, Lieaibolmmai, Tjaetsieålmaj og Ancient Sámi religion, Britannica om Leib-olmai, Earth Stories Collection om bjørnelegenden, Saamelaisensyklopedia om gufihtar, Inari Sámi Folklore (dokumen.pub), Beneath Northern Lights om Ulda, om čáhcealmmái og gamle juletradisjoner, og om samiske guder/gudinner/mytiske skikkelser, Nordlige folk om hálddit, norsk Wikipedia og Skolerom om Stallo.
