Sjamanisme, en levende kultur i Norge?

Ett av Sjamanistisk Forbunds klart uttalte mål er å skape en levende sjamanistisk kultur i Norge. Det å gi liv til gamle tradisjoner, vår kulturarv. Rundt om i Norge skjer akkurat dette, ikke bare i regi av Sjamanistisk Forbund. Men også andre organisasjoner og enkeltpersoner bidrar til å blåse liv i bålet. Trommene kommer frem fra skapet sammen med kunnskap som har vært gjemt, skjult fordi den har vært forbudt. For 300 år siden ble trommen bannlyst og forbudt, i 2012 sammen med offentlig godkjennelse av Sjamanistisk Forbund ble trommen igjen akseptert. Til og med i kirkerommet har trommen i enkelte tilfeller blitt invitert takket være gode ambassadører for sjamanismen. Enkelte stemmer har ropt høyt om konstruksjonisme bare for å glemme at sjamanismen og animismen er de eldste spor vi har etter tro, også her i Norge. Også i Europa ser vi at de gamle tradisjonene er i ferd med å bli tatt tilbake og lignende organisasjoner og grupperinger oppstår.

Sjamanisme som åndelig kulturarv

Det er sikkert enkelte som vil få kaffen i vrangstrupen når jeg hevder at det vi driver med er kulturarv, men ifølge Unesco definisjon av immateriell kulturarv er dette blant annet «Språk, utøvende kunst, sosiale skikker, tradisjonelle håndverksferdigheter, ritualer, kunnskap og ferdigheter knyttet til naturen er eksempler på immateriell kulturarv. For mange folkegrupper er den immaterielle arven en kilde til identitet med forankring i historien. Filosofi, verdier og tenkemåter overføres gjennom muntlige tradisjoner, gjennom språk og andre former for ikke-materiell kommunikasjon, og utgjør samfunnslivets fundament.»

Videre definerer kulturrådet immateriell kulturarv slik: «Immateriell kulturarv betyr praksis, framstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper, og i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet. I forbindelse med denne konvensjonen tas kun i betraktning immateriell kulturarv som er forenlig med de eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og med kravene om gjensidig respekt mellom samfunn, grupper og enkeltpersoner samt en bærekraftig utvikling.»

Videre understreker konvensjonen at definisjonsretten ligger hos kulturbæreren selv: «I konvensjonens definisjon påpekes det at immateriell kulturarv er uttrykk og praksiser «[…] som samfunn, grupper, og i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Med det framheves det at definisjonsretten ligger hos kulturbæreren selv. Ved å skape og videreføre kulturuttrykket, og derigjennom definere og anerkjenne kulturuttrykkets funksjon og verdi, har kulturbæreren et eierskap til det. Eksterne parter har hverken rett eller mulighet til å definere dette, presiserer UNESCO. [40] Demokratiaspektet er derfor altså en forutsetning i samtlige faser av synliggjørings- og verneprosessen.

Kan ett trossamfunn som Sjamanistisk Forbund være immateriell kulturbærer?

For å kunne svare på det er vi nødt til å ta utgangspunkt i definisjonene over. Sjamanismen er ett immaterielt kulturuttrykk på følgende måter:

• Den baserer seg på muntlige tradisjoner og overleveringer som går i arv fra generasjon til generasjon (I moderne tid også skriftlig)
• Den blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet
• Den anerkjennes av grupper som en del av kulturarven.

Om vi så tar en titt på Formålsparagrafen til Sjamanistisk Forbund som sier at; «SF er et trossamfunn som ønsker å fremme et sjamanistisk trosbilde, samt ivareta individets og gruppers rett til å søke og utøve en sjamanistisk praksis.» Praksis kan i denne sammenhengen også ses som utøvelsen av sjamanistiske tradisjoner.

I denne sammenhengen blir altså Sjamanistisk Forbund en organisasjon som verner om en immateriell åndelig kultur. Men trenger sjamanismen som åndelig kulturuttrykk vern? Sjamanismen har vært en kulturbærer som har blitt marginalisert og forsøkt utryddet historisk sett, den har måttet praktiseres i det skjulte og mye kunnskap er gått tapt. Historien har ikke helt klart å utrydde den og de åndelig og religiøse tradisjonene har gått i arv gjennom familie og i enkelte tilfeller også til andre arvtagere. Takket være den moderne sjamanismen har det opprinnelige også fått sin renessanse. Stortingsproposisjon 73 (2005-2006) Slår også fast at; behovet for vern av den immaterielle kulturarven er større for vår samiske urbefolkning og nasjonale minoriteter, og at dette ikke bare omfatter definerte etniske grupper, men også andre marginaliserte grupper av religiøs eller sosialhistorisk art.» (Understreket av Red.)

Den Norske Kirke er også anerkjent som en immateriell kulturbærer slik at grunnlaget for at også andre trossamfunn kan bli anerkjent er der. Arbeidet med å gjenreise en levende sjamanistisk åndelig og religiøs kultur er begynt og en offentlig anerkjennelse av sjamanismen som immateriell kulturarv er noe vi i Sjamanistisk forbund vil jobbe for.