Spørsmålet er viktig. For når vi bruker ordet sjamanisme, må vi gjøre det med både åpenhet og varsomhet. Vi må kunne se de slående likhetene mellom tradisjoner som har oppstått langt fra hverandre – uten å late som om alle uttrykker én og samme religion. Vi må kunne nærme oss erfaringer av åndeverden, helbredelse og endret bevissthet – uten å redusere dem til enten overtro eller romantiske fantasier. Sjamanismen befinner seg i dette spenningsfeltet: mellom kropp og ånd, individ og fellesskap, natur og kultur, sykdom og helbredelse, liv og død.
Et møte som forandret perspektivet
I en artikkel publisert av Human Relations Area Files ved Yale University forteller antropologen Jeffrey Vadala om møter med religiøse spesialister i Mexico og Haiti. Han reiste opprinnelig ut med et akademisk blikk, formet av faglitteraturen og de mange diskusjonene om hvorvidt sjamanisme var et nyttig begrep. I forskningen hadde han møtt påstanden om at sjamaner enten måtte forstås som rester av en fjern, arkaisk fortid eller som representanter for et opprinnelig, felles religiøst system.
Men møtene med menneskene selv gjorde inntrykk på en annen måte.
Vadala beskriver hvordan han møtte personer som var healere, spådomskyndige, rituelle ledere og veivisere i hellige landskap. De tilhørte ulike kulturer og levde i samfunn med forskjellige historiske erfaringer. Likevel fant han tydelige paralleller i deres verdensbilder og praksiser. Det var ikke slik at alle gjorde det samme, eller brukte de samme ordene. Men mange av dem arbeidet med lignende spørsmål: Hva skjer når et menneske mister forbindelsen til seg selv, til fellesskapet eller til den levende verden? Hvordan kan sykdom forstås? Hvor går grensene mellom drøm og våken tilstand, mellom synlig og usynlig virkelighet? Og hvordan kan et menneske hente hjelp fra krefter som ligger utenfor det vanlige dagsbevissthetens område? Det var denne erfaringen som gjorde at Vadala begynte å se sjamanisme mindre som en bestemt religion og mer som en religiøs form som kan oppstå i ulike samfunn når bestemte behov og forhold er til stede. Begrepet kunne da brukes som en modell for å sammenligne bestemte roller og praksiser – men ikke som en påstand om at alle tradisjoner har samme opphav. Dette er et viktig skille. Når vi snakker om sjamanisme, snakker vi derfor ikke nødvendigvis om én historisk religion. Vi snakker heller om et mønster som kan gjenkjennes i mange forskjellige kulturelle sammenhenger.
Et ord fra Sibir
Selve ordet sjaman har sitt opphav i Nord-Asia. Det forbindes vanligvis med tungusiske språk, særlig evenki, og ble brukt om religiøse spesialister i Sibir. Etter hvert ble ordet tatt i bruk av europeiske forskere som en betegnelse på personer med tilsvarende funksjoner i andre deler av verden. Denne utviklingen skapte både innsikt og problemer. På den ene siden gjorde ordet det mulig å sammenligne religiøse roller på tvers av kulturer. Forskere kunne undersøke likheter mellom healere, spådomskyndige og rituelle ledere i Sibir, Amerika, Afrika, Asia og andre områder. På den andre siden kunne bruken av ordet føre til at lokale tradisjoner ble behandlet som variasjoner av noe de aldri selv hadde kalt sjamanisme. Et samfunn kan ha egne navn på sine religiøse spesialister, egne forestillinger om ånder og sykdom, og helt særegne ritualer. Når utenforstående likevel plasserer alle disse personene i samme kategori, kan viktige forskjeller forsvinne. Dette har ført til omfattende faglige diskusjoner. Noen forskere mener at ordet først og fremst bør brukes om religiøse spesialister i de sibirske områdene der begrepet oppsto. Andre mener at det kan brukes bredere, så lenge det skjer med tydelige forbehold. Den amerikanske antropologen Michael Winkelman har forsøkt å definere sjamanisme gjennom en sammenligning av mange samfunn. I arbeidet sitt undersøkte han et stort antall variabler knyttet til ritualer, innvielse, endrede bevissthetstilstander, åndelige relasjoner, helbredelse og religiøs makt. På bakgrunn av dette beskrev han et særpreget kompleks av praksiser som forekommer hos religiøse spesialister i mange småskalasanmfunn. Det betyr ikke at alle disse samfunnene deler én felles lære. Det betyr heller at bestemte funksjoner og forestillinger ser ut til å dukke opp igjen og igjen.
Reisen mellom verdener
Et av de mest kjente kjennetegnene ved sjamanistiske tradisjoner er forestillingen om en reise mellom verdener. I mange tradisjoner oppfattes virkeligheten som sammensatt av flere nivåer. Det finnes en synlig verden, den vi beveger oss gjennom med kroppen. Under eller innenfor denne kan det finnes andre riker knyttet til dyr, forfedre, døde, hjelpere og naturkrefter. Over oss kan det finnes himmelske eller guddommelige sfærer. Sjamanens oppgave er ikke nødvendigvis å flykte fra verden, men å bevege seg mellom dens nivåer for å hente kunnskap, hjelp eller kraft. Reisen kan foregå i drøm, trance, visjon eller en annen form for endret bevissthetstilstand. I fortellingene beskrives reisen ofte som en ferd der sjelen eller ånden forlater kroppen. Sjamanen kan da møte åndelige vesener, motta veiledning, hente tilbake en kraft som er gått tapt, eller forsøke å finne årsaken til en sykdom. Dette språket kan virke fremmed for et moderne menneske. Samtidig er selve erfaringen av å bevege seg inn i en annen virkelighetsopplevelse ikke ukjent. Mennesker kjenner til drømmer som føles mer virkelige enn våken tilstand, intense naturmøter, religiøse visjoner, dyp meditasjon og opplevelser der tiden synes å forsvinne. Sjamanistiske tradisjoner gir slike erfaringer et kulturelt språk. De setter dem inn i en kosmologi og knytter dem til bestemte ritualer, fortellinger og ansvar. Trommen, sangen, dansen og rytmen kan fungere som redskaper for å samle oppmerksomheten. Den monotone lyden kan hjelpe utøveren til å tre ut av hverdagsbevissthetens vanlige mønstre. I mange tradisjoner har også faste, søvnmangel, isolasjon, sterk fysisk anstrengelse eller bruk av planter vært en del av veien inn i endrede bevissthetstilstander. Men det er viktig å understreke at ingen enkelt metode er nødvendig for alle sjamanistiske tradisjoner. Vadala beskriver for eksempel hvordan personene han studerte, brukte forskjellige midler. Noen benyttet rituelle drikker, mens en annen unngikk alle rusmidler og arbeidet gjennom drømmer. Det er altså ikke bruken av hallusinogene stoffer som alene avgjør om en praksis kan kalles sjamanistisk.
Når sykdom blir et brudd
I moderne vestlig medisin blir sykdom hovedsakelig forstått gjennom kroppens fysiologi. Man undersøker organer, celler, bakterier, virus, hormoner og nervesystem. Denne kunnskapen er uvurderlig, og alvorlig sykdom må alltid tas på alvor gjennom kvalifisert helsehjelp. I mange sjamanistiske verdensbilder finnes det i tillegg en annen måte å forstå sykdom på. Sykdom kan være et tegn på at forbindelsen mellom mennesket og verden er blitt forstyrret. Den kan knyttes til tap av sjelskraft, inntrenging av fremmede krefter, brudd på tabuer, konflikter med ånder eller ubalanse i forholdet mellom mennesket og fellesskapet. For oss kan dette høres symbolsk ut. For den som lever i en slik virkelighet, er det en konkret forklaring på hvorfor noe har skjedd. Sjamanens oppgave blir da ikke bare å behandle symptomer. Den blir å finne ut hva som mangler, hva som har gått tapt, og hva som må bringes tilbake i balanse. Helbredelsen kan bestå av sang, renselse, bønn, fortelling, berøring, offer, urter, rådgivning eller en reise til åndeverdenen. Et gjennomgående motiv er forestillingen om sjelens tilbakekomst. Et menneske kan ha mistet en del av sin livskraft gjennom sorg, traumer, sykdom, tap eller sterke livsomveltninger. Sjamanen søker da å finne og bringe denne kraften tilbake. Enten man tolker dette bokstavelig, psykologisk eller symbolsk, er det lett å se hvorfor slike ritualer kan få betydning. De gir lidelsen en fortelling. De gjør det mulig å uttrykke det som ellers er vanskelig å si. Og de plasserer den enkelte tilbake i et fellesskap som kan bære deler av byrden. Det er nettopp denne sosiale siden ved helbredelsen flere forskere har trukket frem. Michael Winkelman har foreslått at sjamanistiske ritualer kan bidra til oppmerksomhet, selvbevissthet, følelsesmessig bearbeidelse og sosial reintegrasjon. Teorien hans er omdiskutert, men den peker på noe vesentlig: Helbredelse handler i mange kulturer ikke bare om individet, men også om å gjenopprette forholdet mellom mennesket og gruppen.
Den som overlever sin egen krise
I mange sjamanistiske tradisjoner blir den som senere skal bli healer eller åndelig leder, selv utsatt for en dramatisk krise. Det kan være en alvorlig sykdom, en nesten-dødelig hendelse, en periode med sterke drømmer eller en opplevelse av å bli kalt av åndene. Kriseperioden kan føre mennesket gjennom en symbolsk død. Den gamle identiteten brytes ned, og en ny oppstår. Vadala forteller om tre religiøse spesialister han møtte i Mexico og Haiti. Alle hadde historier om hvordan de var blitt trukket inn i rollen etter en livstruende fysisk eller åndelig sykdom. De hadde selv stått på grensen mellom liv og død. I drømmer eller visjoner hadde de møtt åndelige vesener som viste dem hvordan de skulle helbrede seg selv – mot løftet om at de senere skulle tjene andre. Her finner vi et motiv som også finnes i mange andre religiøse og mytologiske fortellinger: Den som skal lede andre gjennom mørket, må først selv ha gått inn i mørket. Det betyr ikke at enhver sykdom eller psykisk krise automatisk er en åndelig innvielse. En slik romantisering kan være både farlig og uansvarlig. Men i tradisjoner der sjamanen forstås som en person med særlig kontakt med åndeverdenen, kan krisen bli tolket som en overgang. Den gir ikke nødvendigvis status i seg selv. Den må følges av opplæring, disiplin, kunnskap og anerkjennelse fra fellesskapet. Sjamanen blir altså ikke bare den som har hatt en sterk opplevelse. Det er også den som etterpå tar ansvar.
Kunnskap som må deles
En sjamanistisk utøver er ofte mer enn healer. Rollen kan også omfatte historieforteller, rådgiver, rituell leder, spådomskyndig og forvalter av lokal kunnskap. For å hjelpe et menneske må sjamanen kjenne fortellingene som gir landskapet mening. Hvilke steder er hellige? Hvilke dyr har særlig betydning? Hvilke forfedre eller ånder forbindes med området? Hvilke ritualer hører til ved planting, jakt, fødsel, sykdom eller død? Vadala beskriver hvordan sjamanen kan fortelle mytologiske historier under en behandling. Fortellingen forklarer ikke bare verdens skapelse eller gudenes handlinger. Den hjelper også pasienten til å forstå sin egen situasjon. Personens sykdom blir satt inn i en større sammenheng – i forhold til kosmos, lokal historie, familie og åndelige hendelser. Slik blir fortellingen et helbredende redskap. Et menneske som opplever kaos, kan få hjelp til å se en sammenheng. Den som føler seg hjemløs i tilværelsen, kan bli minnet om hvor han eller hun hører til. Den som har mistet retningen, kan få tilbake et språk for ansvar, tilhørighet og håp. Dette er en av grunnene til at sjamanistiske tradisjoner ikke kan reduseres til teknikker. Trommen, reisen eller ritualet gir ikke mening løsrevet fra den kulturen de inngår i. Det er hele veven av myter, relasjoner, landskap og forpliktelser som gjør handlingen virksom.
Regn, åkre og fellesskap
Sjamanens arbeid handler ikke bare om menneskets indre liv. I mange samfunn er rollen nært knyttet til jordbruk, jakt, vær og naturens rytmer. I Yucatán beskriver Vadala en regnseremoni kjent som Chac Chaac. Ritualet har røtter i førkoloniale tradisjoner. Før plantesesongen samles mennesker til et felles måltid, og det bygges et alter av greiner og trestykker som symbolsk representerer kosmos. Gjennom bønner og henvendelser til åndelige makter søker man regn og gode avlinger. I det haitiske materialet beskrives tilsvarende ritualer knyttet til jordbruksområder. Små hellige rom og altere kunne inngå i beskyttelsen av åkrene mot ånder, trolldom og tyveri. Andre steder ble jord, redskaper og produksjonsanlegg velsignet. For et moderne menneske kan slike handlinger tolkes som religiøse symboler. Men de er også sosiale handlinger. De samler mennesker før en viktig sesong. De uttrykker respekt for krefter som ikke kan kontrolleres fullt ut. De minner fellesskapet om at avlingene ikke bare skyldes menneskelig arbeid, men også regn, sol, jord, insekter, dyr og et klima som alltid rommer usikkerhet. I denne forstand kan sjamanens rolle forstås som en form for relasjonsarbeid. Sjamanen forsøker å holde forbindelsen mellom mennesket og den mer-enn-menneskelige verden levende.
Mellom likhet og forskjell
Det er fristende å si at sjamaner overalt gjør det samme. De går i trance, kommuniserer med ånder, helbreder syke og leder ritualer. Men en slik formulering blir for enkel. En sibirsk sjaman, en religiøs leder i Mesoamerika og en haitisk mambo arbeider ikke nødvendigvis innenfor samme kosmologi. De kan ha ulike guder, ulike ritualer, ulike samfunnsroller og ulike historiske erfaringer. Kolonialisme, kristendom, statsdannelse, økonomi og moderne samfunn har satt dype spor i alle disse tradisjonene.
Likevel kan de ha noe til felles på funksjonelt nivå. De kan være personer som:
- arbeider med endrede bevissthetstilstander.
- - oppfatter kontakt med åndelige vesener som en grunnleggende del av oppgaven.
- utfører helbredelse, diagnose eller spådom. leder ritualer for enkeltmennesker og grupper.
- forvalter myter, sanger og lokal kunnskap. knytter menneskers helse til forholdet mellom kropp, sjel, samfunn og natur.
Det er i dette feltet begrepet sjamanisme kan være nyttig. Ikke som en påstand om én felles urreligion, men som et sammenlignende verktøy. Samtidig må vi aldri la sammenligningen utslette de enkelte tradisjonenes egenart. Å møte sjamanisme med respekt innebærer også å respektere at mange urfolk ikke nødvendigvis bruker dette ordet om seg selv. Tradisjonene må få beholde sine egne navn, sine egne historier og sine egne grenser.
En levende arv
Hva kan sjamanismen si oss i dag? Den kan minne oss om at mennesket aldri bare er et isolert individ. Vi lever i relasjoner – til andre mennesker, til dyr, til landskap, til forfedre, til minner og til de usynlige forestillingene som former måten vi handler på. Den kan også minne oss om at helbredelse ofte krever mer enn en forklaring. Vi trenger ikke bare å vite hva som har skjedd med kroppen. Vi trenger også å forstå hva som har skjedd med livsmeningen, tilhørigheten og håpet. Men sjamanistiske tradisjoner må ikke brukes som en snarvei rundt medisinsk behandling, psykisk helsehjelp eller kritisk tenkning. Det er mulig å møte åndelige erfaringer med respekt uten å gjøre alle påstander ukritisk sanne. Det er mulig å la ritualer, fortellinger og naturkontakt få en viktig plass i livet uten å late som om de erstatter kunnskap fra andre områder. Kanskje ligger det nettopp her en moden forståelse av sjamanisme: i evnen til å holde flere perspektiver samtidig. Vi kan lytte til fortellingene om sjelens reise. Vi kan undersøke hva ritualer gjør med mennesker og fellesskap. Vi kan lære av tradisjoner som ser naturen som levende og relasjonell. Og vi kan samtidig erkjenne at hvert samfunn har sin egen historie, sine egne begreper og sin egen måte å forstå verden på. Da blir sjamanismen ikke et museum over en forsvunnet fortid. Den blir heller et vindu mot menneskets vedvarende søken etter forbindelse. For bak trommens rytme, bak sangen, bak reisen gjennom mørket og møtet med hjelperne ligger et spørsmål som fortsatt angår oss: Hvordan kan vi leve slik at forbindelsen mellom mennesket, fellesskapet og den levende verden ikke brytes? Og hva må vi gjøre for å finne veien tilbake når den først er gått tapt?
Kilder i teksten
Artikkelen bygger særlig på Jeffrey Vadala, «Cross-Culturally Exploring the Concept of Shamanism», publisert av Human Relations Area Files ved Yale University. Vadala drøfter blant annet Mircea Eliades sammenlignende forskning, Michael Winkelmans tverrkulturelle analyser av sjamanistiske praksiser og Manvir Singhs teori om sjamanismens kulturelle og kognitive utvikling
