Jeg kan gå alene inn i skogen uten å tenke at jeg er alene der. Mellom trærne, langs vannet og over berget finnes det liv som ikke har ventet på at jeg skal komme, og som fortsetter når jeg har gått. Noe kan jeg se. Noe hører jeg bare, som en bevegelse under lyngen eller et vingeslag mellom greinene. Og noe hører til den delen av tilværelsen som ikke lar seg gripe med blikket, men som likevel er en del av mitt møte med naturen.
For meg som er samisk, er dette en naturlig del av det å bevege seg og oppholde seg i landskapet. Det er min egen forståelse jeg skriver om, ikke en oppfatning jeg tillegger andre samer. Jeg er opptatt av hva denne relasjonen betyr i praksis: Hvordan endrer den måten jeg går, lytter, høster og oppfører meg på?
Å komme inn hos noen
Jeg tenker på forskjellen mellom å gå inn i et tomt rom og å komme inn et sted hvor noen allerede holder til. Før jeg setter meg, ser jeg etter om plassen er opptatt. Jeg lytter til det som foregår, og forsøker å forstå hva slags sted jeg har kommet til.
Slik kan jeg også forstå møtet med naturen. Skogen er ikke tom fordi det ikke finnes andre mennesker mellom trærne. Min ankomst er bare én hendelse blant mange. Fuglen som flytter seg fra en grein, har andre gjøremål enn å være en del av min naturopplevelse.
Over en rot kan det gå en smal ferdselsåre som ikke er laget av menneskeføtter. Ved vannkanten kan noe ha søkt ly under en stein. Jeg trenger ikke vite hvem som holder til der, for å forstå at stedet allerede er i bruk.
For meg omfatter dette også åndelige nærvær. Jeg møter ikke landskapet som om bare det jeg kan telle, navngi og fotografere, har betydning. Jeg gir rom for at det finnes andre skapninger der, med en tilværelse som ikke er avhengig av at jeg forstår den.
Det gjør noe med oppmerksomheten min. Jeg spør ikke bare hvor jeg har lyst til å gå, men også hvordan jeg kommer inn i det som allerede finnes.
Mødrene og livet ved vannkanten
I min forståelse hører både hálddit og máddut til dette åndelige landskapet. I artikkelen «Et landskap fullt av stemmer» har jeg beskrevet máddut som mødre og åndelige voktere for ulike arter og deres livsrom, med Čuoppomáddu, Froskemora, som et konkret eksempel.
For meg knytter dette omsorgen for det synlige livet sammen med respekten for det usynlige. En liten frosk ved vannkanten blir ikke mindre betydningsfull fordi jeg er større enn den. Tanken på Froskemora gjør spørsmålet om hvordan jeg behandler frosken, til noe som også berører en større relasjon.
Jeg trenger ikke ha sett en máddu for at denne forståelsen skal påvirke meg. Den kan vise seg i at jeg lar dyret være i fred, lar skjulestedet ligge urørt og tenker over hvor jeg setter foten. Respekten for åndevesenene blir ikke noe adskilt fra omsorgen for det livet som finnes rett foran meg.
Det er denne sammenhengen som betyr noe for meg. Landskapet er ikke bare en samling ting jeg kan bruke eller gå forbi. Det rommer tilhørigheter som jeg må ta hensyn til.
Å lytte til mer enn meg selv
Jeg liker tanken på at oppmerksomhet kan være en form for høflighet. I naturen kan den begynne med at jeg lar være å fylle alle mellomrom selv. Jeg kan stanse lenge nok til at andre lyder enn mine egne skritt får tre fram.
Áillohaš, Nils-Aslak Valkeapää, gir denne lyttingen ord: «Kan du høre livets lyder / i bruset fra elven / i vindens sus». (Fra «Vindens veier», sitert av NRK)
Jeg leser spørsmålet som en invitasjon til å vende oppmerksomheten utover. Elva trenger ikke bære et personlig budskap for at lyden av den skal ha verdi. Fuglen trenger ikke være sendt til meg for at møtet med den skal bety noe.
Det samme gjelder møtet med det åndelige. Jeg ønsker å være åpen uten å tolke hver bevegelse som et tegn. Jeg kan anerkjenne et nærvær uten å hevde at jeg vet alt om det, og la en opplevelse få være uavklart uten å avvise den.
Kanskje vil noen skoggangsmenn og skoggangskvinner kjenne igjen denne holdningen. Jeg forestiller meg at det finnes mange måter å sette ord på nærheten til et landskap på. Jeg trenger ikke gjøre andres erfaringer identiske med mine for å møte dem med interesse.
Mer enn det jeg kan hente
Jeg kan søke naturen for å finne ro, hente krefter eller komme bort fra dagens krav. Det er ikke noe galt i det. Men jeg ønsker ikke at forholdet skal slutte ved det naturen kan gjøre for meg.
Mikkjel Fønhus formulerte et skarpt bilde av et slikt nytteblikk: «Noen ser skogens verdi bare i det antall kubikkmeter tømmer den kan prestere.» (Gjengitt i «Mikkjel – far min», på Mikkjel Fønhus’ nettside)
For meg treffer ordene også noe utover tømmer og økonomi. Jeg kan måle skogen i bilder, opplevelser og personlige gjennombrudd, og likevel gjøre meg selv til målestokken for alt som finnes der. Selv ønsket om et åndelig møte kan bli et krav jeg stiller til stedet.
En relasjon får meg til å spørre annerledes. Hva tilfører jeg av uro? Hva overser jeg fordi jeg har hastverk? Hva forventer jeg å få, og er jeg villig til å gå videre uten å få det?
Jeg vil kunne sitte ved et vann uten at noe bestemt må skje. Ikke kreve et tegn, en innsikt eller en følelse av bekreftelse. Det kan være nok å kjenne bakken under meg og la stedet få være mer enn rammen rundt min egen historie.
Respekt i hendene og føttene
Hvis denne forståelsen bare blir vakre ord, har den liten betydning. For meg må den også merkes i hendene og føttene: i det jeg tar på, det jeg flytter, og det jeg velger å la være.
Ved en rasteplass kan spørsmålene være helt enkle. Trenger jeg å brekke denne greina? Må steinen flyttes? Kan jeg finne plass uten å forandre så mye rundt meg? Det handler ikke om å være redd for å berøre naturen, men om å være oppmerksom på at berøringen har en virkning.
Jeg tenker på høsting på samme måte. Å plukke bær eller ta med noe hjem trenger ikke stå i motsetning til respekt. Men jeg vil skille mellom å høste med omtanke og å forsyne meg uten tanke. Jeg ønsker å kunne la noe stå igjen, også når jeg kunne ha tatt mer.
Et takk kan høre til dette. En stille hilsen kan også gjøre det. Jeg ser ikke slike handlinger som betaling for å få gjøre hva jeg vil. Takknemligheten må følges av omtanke hvis den skal ha innhold.
Heller ikke trenger et åndelig møte å etterlate et synlig spor. Jeg kan la være å bygge noe eller legge igjen noe. Det som betyr mye for meg, trenger ikke markeres i landskapet for å være virkelig.
Andre viljer enn min
Jeg vil heller ikke gjøre naturen til et sted som alltid skal være mildt og imøtekommende. Regnet kan være kaldt, myggen plagsom og veien lengre enn jeg hadde tenkt. Respekten min bør ikke være avhengig av at dagen blir behagelig.
Et dyr skylder meg ikke å vise seg. Et sted skylder meg ikke ro. Og de åndelige nærværene jeg forholder meg til, finnes ikke bare for å hjelpe eller bekrefte meg. Jeg må kunne akseptere at det finnes grenser også for min tilgang.
Når jeg snakker om ånder, småfolk, guder og gudinner, ønsker jeg derfor ikke å gjøre dem til ulike navn på én og samme ting. Jeg gir rom for forskjeller, både mellom nærværene selv og mellom måtene de blir forstått på. Min oppgave her er å fortelle om mitt forhold til naturen, ikke å avgjøre hva andre skal tro.
For meg innebærer dette en form for ydmykhet. Jeg trenger ikke forstå alt for å oppføre meg med respekt, og jeg trenger ikke oppleve noe usedvanlig for å ta relasjonen på alvor.
Å høre til uten å eie
Jeg kan tenke på meg selv som gjest, men jeg ønsker ikke å bli en fremmed i naturen. Jeg hører også hjemme her. Jeg er en del av livet, ikke en besøkende fra en verden utenfor det.
Tilhørigheten gir meg likevel ikke enerett. Den gir meg et ansvar som ikke forsvinner når turen er over. Jeg kan ikke holde et landskap hellig i tankene og samtidig være likegyldig til hvordan det blir behandlet.
Jeg kommer heller ikke alltid til å være så oppmerksom som jeg ønsker. Jeg kan ha hastverk og overse noe. Da må relasjonen også romme muligheten til å oppdage egne feil, endre en vane og gå litt mer varsomt neste gang.
Når jeg går videre mellom trærne, vil jeg bære med meg nettopp dette: Jeg går ikke gjennom en tom verden. Jeg beveger meg blant andre, i et landskap hvor både det synlige og det usynlige har plass i min forståelse. Jeg kan høre til uten å være midtpunktet. Og jeg kan gå alene uten å være alene.



