Det er tidlig morgen i en hmonglandsby i fjellene i Nord-Laos. Tåken ligger lavt mellom åsene, og røyken fra kjøkkenbålene stiger rett opp i den stille luften. Fra et av husene kommer en lyd som ikke ligner noe annet: en gong som slår i jevn, hypnotisk rytme, og en raslende metallklang som minner om tusen små bjeller. Inne sitter en mann på en smal trebenk med ansiktet dekket av et svart klede. Han synger, først lavt og så sterkere, og kroppen begynner å bevege seg som om han rir.
Han rir også. Benken er hesten hans, og han er på vei inn i en annen verden.
Mannen er en txiv neeb, en hmongsjaman. Ordet betyr omtrent «far til hjelpeåndene». Akkurat nå leter han etter noe som har gått tapt: sjelen til et barn som har vært sykt i flere dager.
Et folk av fjell og fortellinger
Hmongfolket er et av de mest fascinerende folkene i Sørøst-Asia. De opprinnelige hjemtraktene ligger i Sør-Kina, der beslektede grupper fortsatt lever i provinser som Guizhou og Yunnan. Over flere hundre år har hmongfamilier flyttet sørover og slått seg ned i høylandet i Vietnam, Laos og Thailand. I Laos er de i dag et av de største folkene i landet, og de har fått en tydelig plass i det mangfoldet Laos er så stolt av. Landet regner med nærmere femti offisielle etniske grupper, og hmong hører til den gruppen som tradisjonelt kalles Lao Sung, «folket i høyden».
Antropologen William Geddes kalte boken sin om hmong i Thailand for «Migrants of the Mountains» (1976). Tittelen sier mye. For hmong har fjellet aldri bare vært et sted å bo. Det er et landskap fullt av liv, minner og ånder. Her dyrkes ris og mais, og her finnes skogene der åndene holder til. Her ligger også gravene til forfedrene, og de passer fortsatt på etterkommerne sine.
Den britiske antropologen Nicholas Tapp brukte store deler av livet sitt på å forstå hmongkulturen. Han beskrev hmongtradisjonen som et levende system der slektskap, ritualer og fortellinger henger tett sammen. Å være hmong er å høre til en klan, en xeem, og hver klan har sine egne skikker for alt fra bryllup til begravelse. Det finnes omtrent atten klaner, og selv i dag spør hmong som møter hverandre for første gang ofte om nettopp dette: Hvilken klan hører du til?
Mange sjeler, én kropp
For å forstå hva sjamanen gjør, må vi først forstå hvordan hmong tradisjonelt ser på mennesket. I en vestlig tankegang er det vanlig å snakke om én sjel. I hmongtradisjonen har mennesket flere sjeler, plig. Antallet varierer fra familie til familie og fra region til region. Noen sier tre, andre sju eller enda flere.
Sjelene er knyttet til kroppen, men ikke helt fast. De kan bli skremt av et høyt smell, et fall eller et uventet møte i skogen. De kan bli lokket bort av vakre steder, eller de kan bli fanget av en ånd. Når en sjel forlater kroppen, kan personen bli syk, sliten, nedstemt eller uvel på en måte som er vanskelig å forklare.
Den amerikanske antropologen Patricia Symonds levde lenge i en hmonglandsby i Nord-Thailand. Boken hennes heter «Calling in the Soul» (2004), og der viser hun hvordan sjelens bevegelser følger mennesket gjennom hele livet. Allerede tre dager etter fødselen holdes en seremoni der barnets sjel kalles inn og ønskes velkommen. Barnet får navn, og hvite tråder knyttes rundt håndleddene. Disse trådene, khi tes, binder sjelen til kroppen og familien. Symonds skriver om hvordan kvinner og menn har ulike, men like viktige roller i å holde livets sirkel i balanse.
Seremonien for å kalle sjelen tilbake heter hu plig. Den er ikke bare for sjamaner. Mange eldre i familien kan utføre den enkle formen: De står i døråpningen og roper sjelen hjem, ofte med et egg, en høne og røkelse som gave. Det er en hverdagslig og varm handling, nesten som å rope på et barn som har gått seg bort i skumringen.
Men når sjelen har gått for langt, eller når en ånd holder den fast, trengs det mer. Da sendes det bud på txiv neeb.
Sjamanens verktøy
Den franske etnologen Jacques Lemoine er en av dem som har skrevet mest grundig om hmongsjamanismen. I verket «Entre la maladie et la mort» (1987) beskriver han sjamanens reise mellom sykdom og død som en nøye kartlagt ferd gjennom et usynlig landskap. Sjamanen gjetter ikke. Han følger veier han kjenner, og han har med seg hjelpere.
Verktøyene hans er få, men hvert av dem har en dyp betydning:
Det svarte ansiktskledet. Når sjamanen dekker ansiktet, slutter han å se denne verdenen og åpner blikket mot den andre.
Ringraslen, en jernring med metallbiter som rasler. Den hjelper ham med å holde rytmen og skremme bort det som ikke skal være der.
Gongen. Den slås av en hjelper og gir reisen fart og retning.
Fingerbjellene. Lyden deres sies å være hovslagene til hesten han rir på.
Benken, rooj neeb. Mens ritualet pågår, er den sjamanens flygende hest.
I huset har sjamanen også et eget alter, thaj neeb, ofte pyntet med papir i mønstre, vann og røkelse. Her bor hjelpeåndene hans, neeb. De er hans følgesvenner, beskyttere og veivisere.
Det slår mange vestlige besøkende hvor fysisk ritualet er. Sjamanen sitter ikke stille i dyp meditasjon. Han hopper, rister og synger, og noen ganger springer han baklengs opp på benken, mens hjelperne står klare til å ta imot ham. Han er i bevegelse. Han er på reise.
Kallet man ikke velger
En av de mest gjenkjennelige sidene ved hmongsjamanismen er kallet. I mange tradisjoner verden over blir man ikke sjaman fordi man ønsker det. I hmongtradisjonen er det åndene som velger.
Ofte begynner det med en sykdom. En ung mann eller kvinne, for også kvinner kan bli sjamaner, blir syk på en måte som ikke går over. Det kan komme drømmer, uro og skjelving. Familien går til en erfaren sjaman, som kan fortelle at neeb ønsker å arbeide gjennom denne personen. Sykdommen er et kall.
Deretter følger en lang læretid hos en mester. Den nye sjamanen må lære sangene, veiene i åndeverdenen, navnene på åndene og de rette gavene. Det er et krevende kall, men også et stort ansvar. Den som sier ja, blir en tjener for fellesskapet resten av livet.
Mange hmongsjamaner tar ikke betalt slik vi kjenner det. De får ofte en symbolsk gave, gjerne en del av dyret som ble ofret, et lite pengebeløp eller en flaske risbrennevin. Det er ikke et yrke i vestlig forstand. Det er en plikt overfor åndene og menneskene.
Den lange veien hjem
Ingen deler av hmongtradisjonen er kanskje så vakre og så rørende som det som skjer når et menneske dør.
Ved hmongbegravelser synges en lang sang, qhuab ke, som betyr «å vise veien». En erfaren sanger setter seg ved den døde og forklarer i detalj hvordan sjelen skal finne veien tilbake til forfedrene. Sangen følger sjelen bakover gjennom livet, til alle stedene den har bodd og alle husene den har levd i, helt tilbake til fødestedet. Der må sjelen hente moderkaken, «jakken» den hadde på seg da den kom til verden, og som ble begravd under gulvet i huset der den ble født. Kledd i denne kan sjelen så reise videre til forfedrenes land.
Samtidig spilles qeej, hmongfolkets karakteristiske fløyte av bambusrør. Lyden av qeej er ikke bare musikk. Musikerne forteller at instrumentet faktisk taler. Tonene former ord som de levende kanskje ikke forstår, men som den døde gjør. Mens han spiller, danser musikeren i sirkler med langsomme, svingende bevegelser. Han veileder sjelen gjennom et landskap av fjell, elver og farer.
Det er noe dypt menneskelig i dette. En kultur som ikke slipper sine døde ut i mørket, men følger dem med sang og musikk, steg for steg, helt hjem.
Nåler som forteller
Hmongkvinner er kjent over hele verden for paj ntaub, ordet betyr «blomstertøy». Det er broderier og applikasjoner av en presisjon som tar pusten fra deg: geometriske mønstre i spiraler, sniler, kryss og stjerner, i sterke farger mot mørkt stoff.
Mønstrene er ikke bare pynt. Mange av dem har navn og betydninger knyttet til natur, slekt og beskyttelse. Spiralen, «sneglehuset», kan stå for familiens enhet og livets gang. Klærne som sys til nyttår eller til begravelser, bærer på historien til den som har laget dem.
I nyere tid har hmongkvinner også utviklet broderte fortellingstepper, der hele livshistorier, myter og landsbyliv skildres i bilder. Forskere har beskrevet dem som et visuelt språk, en måte å bevare og gi videre kunnskap på uten ord.
I Laos kan du i dag se hmongtekstiler på markeder i Luang Prabang, Vientiane og Vang Vieng. Bak hvert stykke ligger timer, dager og noen ganger måneder med arbeid, og en kunnskap som er gitt fra mor til datter i generasjoner.
Nyttår i fjellene
Hvis du vil se hmongkulturen på sitt mest livsglade, bør du oppleve hmongnyttåret, Noj Peb Caug. Det feires vanligvis i november og desember, når innhøstingen er ferdig. Det er en tid for takk, gjensyn og fornyelse.
Familiene ofrer til forfedrene og husåndene og takker for årets avling. Sjamaner holder ritualer for å rense huset og kalle sjelene hjem før det nye året. Så begynner festen. Unge kvinner og menn i fargerike, sølvbesatte drakter stiller seg opp i lange rekker og kaster ballen pov pob frem og tilbake. Det er en gammel lek, og mange kjærlighetshistorier har startet her. Det er sang, mat, sølvsmykker som glitrer i sola, og latter som runger mellom fjellene.
I Laos er hmongnyttåret en av de store kulturelle begivenhetene, og feiringene samler mange mennesker, også fra andre folkegrupper. Det er et tydelig uttrykk for det kulturelle mangfoldet som preger landet, og for en tradisjon som står støtt.
Tradisjon i bevegelse
Den amerikanske forskeren Dwight Conquergood skrev på 1980-tallet om hvordan hmongsjamanismen og vestlig medisin kunne utfylle hverandre i stedet for å konkurrere. Han så hvordan respekt for tradisjonelle helbredere skapte tillit og åpnet dører. Den samme innsikten deles i dag av mange helsearbeidere i regionen. Sjamanen og legen kan arbeide side om side. Den ene tar seg av kroppen, den andre av sjelens plass i familien og i verden.
Journalisten Anne Fadiman skildret i den prisbelønte boken «The Spirit Catches You and You Fall Down» (1997) en hmongfamilie og møtet deres med et vestlig sykehus. Boken er fortsatt pensum på mange medisinutdanninger, fordi den viser noe grunnleggende: Forståelsen av hva sykdom er, kan være like viktig som behandlingen.
I dag lever hmongtradisjonene videre på mange måter. Noen familier holder fast ved de gamle ritualene, andre kombinerer dem med buddhisme eller kristendom, og mange unge hmong finner ny stolthet i språket, musikken og håndverket. Hmongspråket har sitt eget latinske alfabet, utviklet på 1950-tallet, og i dag brukes det i sanger, bøker, sosiale medier og video. Unge musikere blander qeej med moderne lyder. Tekstilkunstnere tar de gamle mønstrene inn i ny design.
Tilbake i landsbyen
Inne i huset stilner gongen. Sjamanen glir ned fra benken og tar av seg det svarte kledet. Svetten renner, og pusten går tungt. Han sier noe til familien med lav stemme: Sjelen er funnet. Den hadde gått seg vill ved bekken der barnet falt for en uke siden. Nå er den på vei hjem.
Moren knytter en hvit tråd rundt barnets håndledd. Bestefaren gjør det samme og mumler en velsignelse. Ute har tåken lettet, og sola treffer fjellsidene.
Det er lett å tenke på hmongsjamanismen som noe eksotisk og fjernt. Men står du midt i et slikt rom, er det ikke det fremmede som slår deg. Det er det gjenkjennelige: en familie som samles om et sykt barn, et fellesskap som bærer hverandre, og en tro på at ingen skal gå tapt, verken i livet eller i døden.
Hmongfolkets sjamaner rir fortsatt sine usynlige hester gjennom fjellene. De gjør det for de samme grunnene som de alltid har gjort: for å holde sammen det som hører sammen, og for å finne veien hjem.
