Når jeg drar på fisketur, hender det at jeg legger igjen mynter som en liten gave, særlig når jeg skal ut i båt. Jeg passer også på å ikke plystre. Jeg har lært at plystring kan vekke vinden. Dette er lærdommer jeg har fått fra mine egne lærere. De handler ikke bare om forestillinger fra fortiden, men om hvordan jeg selv forholder meg til vannet i dag.
En mynt og en tilbakeholdt plystring kan virke som små ting. Likevel rommer de en annen måte å betrakte strandkanten på. Den er ikke bare et praktisk sted å sette ut båten. Den er en grense der måten vi oppfører oss på, har betydning.
En reise gjennom samiske vanntradisjoner bør begynne nettopp her. Ikke med en forestilling om at hele Sápmi hadde ett felles gudeverden, men med forholdet mellom mennesker, vann, steder og livsgrunnlag. Phebe Fjellström understreker i sin artikkel «Cultural- and Traditional-Ecological Perspectives in Saami Religion» (1987) hvor viktig det er å forstå samisk religion i lys av lokale tradisjoner og økologiske forhold. Fra Norge og Sverige, gjennom Finland og videre til Kolahalvøya, finnes det ulike fortellinger og forestillinger knyttet til vannet.
Den som råder over fisken
Et garn kan være i god stand, og båten kan være håndtert med stor dyktighet. Likevel får man ikke alltid fisk. Det praktiske spørsmålet «Hvor har fisken blitt av?» kan åpne for et annet: «Hvem bestemmer om vi får noe?»
I historiske kilder som Fjellström undersøker, omtales Giase olmai som en makt som råder over vannet. Jurij K. Kusmenko skriver på sin side om Tjatsiolmai, «Vannmannen», som en guddom knyttet til fiske, særlig i sørsamiske tradisjoner (Fjellström 1987; Kusmenko 2009).
Disse navnene bør ikke få oss til å forestille oss en nordisk Poseidon som sitter på en trone under hver eneste innsjø. De forteller snarere om lokale måter å forstå kreftene man møtte gjennom fisket.
Fjellström omtaler også tjatse-halde, et vannvesen som samer i deler av Finland ifølge kildene ga sølvmynter til i håp om å få fisk, bever og perler. Andre historiske beretninger knytter vindmakter til havet, vannet og været.
Fra en liten båt er slike sammenhenger lette å forstå. Vind og vann er ikke to adskilte verdener. De påvirker hverandre, og mennesket befinner seg midt imellom.
De historiske beskrivelsene av myntgaver minner meg om min egen praksis. Men en likhet er ikke i seg selv bevis for at betydningen er identisk, eller at det finnes en ubrutt tradisjon gjennom århundrene. Min fortelling er personlig: Jeg legger igjen mynter når jeg fisker, og jeg husker lærdommen om å la være å plystre. Historiske kilder og levende overleveringer kan stå ved siden av hverandre uten at noen av dem behøver å representere alle samiske samfunn.
Innsjøen under innsjøen
Se for deg en stille innsjø som speiler et fjell. Et øyeblikk kan det virke som om fjellsidene fortsetter nedover i et annet landskap under vannflaten. Dette er et bilde vi kan bruke for å nærme oss temaet, men forestillingen om en annen verden under vannet har også en dokumentert plass i samiske tradisjoner.
I boken From Boulders to Fells: Sacred Places in the Sámi Ritual Landscape (2015) beskriver arkeologen Tiina Äikäs tradisjoner, særlig fra dagens Finland og Sverige, om sáiva-innsjøer. Disse innsjøene ble beskrevet som steder med en dobbel bunn og en forbindelse til en annen verden. Der kunne det finnes menneske- og dyrelignende vesener som kunne beskytte mennesker eller hjelpe dem med jakt og fiske (Äikäs 2015, s. 44).
Dybden var dermed mer enn et mål på hvor langt det var ned til bunnen. Det som så ut som bunnen, behøvde ikke å være slutten.
Sáiva-forestillinger kunne også være knyttet til fjell og høyder. Ikke alle hellige innsjøer hadde en sieidi ved bredden, selv om noen hadde det. Her er det viktig å ta hensyn til regionale forskjeller. Sáivo og beslektede begreper må ikke gjøres til et fast kart over én og samme åndeverden i hele Sápmi.
Ved Äkässaivo i finsk Sápmi inngår innsjøen og klippeformasjonen Seitapahta i et dokumentert hellig landskap (Äikäs 2015, s. 109–110). Her blir vi minnet om at hellige steder ikke bare er abstrakte forestillinger. De er konkrete steder mennesker kunne oppsøke, huske og vende tilbake til.
På svensk side av Sápmi har Inga-Maria Mulk og Tim Bayliss-Smith undersøkt helleristninger og vann som siver ut fra klipper i Badjelánnda. De foreslår at slike landskapstrekk kan ha bidratt til stedets religiøse betydning. Deres tolkning av båtmotivene som mulige reiser mellom verdener er et forskningsforslag, ikke en sikker forklaring fra dem som laget bildene.
Vannet kan åpne for spørsmål uten nødvendigvis å gi oss alle svarene.
Vannet og noaiden
Når vi snakker om noaidevuohta, fører disse forbindelsene oss videre enn den synlige strandkanten.
I artikkelen «Sami Shamanism, Fishing Magic and Drum Symbolism» undersøker Francis Joy vannet som en grense og mulig ferdselsvei i noaidens kontakt med vesener fra andre verdener. Han tolker bilder av fisk og vannfugler på trommer i sammenheng med livsgrunnlag og åndelig hjelp.
Joys lesning av en bevart tromme er en forskningsbasert tolkning, ikke en universell nøkkel som kan forklare alle figurene på samiske trommer.
En dykkende fugl gir oss likevel et sterkt bilde. Den forsvinner under vannflaten og kommer tilbake fra en dybde mennesket ikke kan se. Men forholdet handler ikke bare om en reisende som finner en inngang til en annen verden. Som Louise Bäckman understreker i «The Noajdie and His Ecstasy», var noaidens evner avhengige av hjelpende makter fra den andre verden.
Dette er ikke bare en fortelling om individuell kraft. Det handler også om hjelp, avhengighet og forbindelser.
Og det var heller ikke slik at enhver handling ved hellig vann krevde en noaidi. Mulk og Bayliss-Smith skiller mellom religiøse handlinger i hverdagen og i lokalsamfunnet og de mer sjeldne inngrepene fra rituelle spesialister.
Vannet som fører bort
Vi oppsøker ikke vannet bare for det vi håper å få. Noen ganger er håpet at det skal ta noe bort.
Ved siden av lærdommene om fiske ønsker jeg å ta med to badepraksiser. Den ene handler om å gå ut i en bekk som kommer ned fra fjellet, med håp om helbredelse. Den andre handler om å bade i havet under fullmånen for å gi slipp på det som man kan beskrive som tung energi.
Jeg presenterer dette som åndelige praksiser jeg kjenner til, ikke som medisinsk dokumenterte behandlinger eller skikker jeg kan hevde at har vært praktisert overalt i Sápmi.
Johan Turi forteller om en beslektet, men samtidig annerledes tradisjon i Muitalus sámiid birra, på engelsk utgitt som An Account of the Sámi. Han beskriver som kalde oppkomme der mektige háldi-ånder holdt til. De som visste hvordan de skulle nærme seg kildene, kunne få hjelp til å bli friske. Det krevde at man vasket seg i vannet og ga en liten gave (Turi, oversatt av Thomas A. DuBois, s. 115).
Turi advarer uttrykkelig mot å drikke fra disse bestemte kildene eller bruke vannet til andre formål enn helbredelse, fordi háldi-åndene kunne bli sinte.
Hans beskrivelse handler om vask og en gave. Den dokumenterer ikke den separate praksisen med å bade i havet under fullmånen.
Bekken, kilden og havet gir oss dermed ulike innganger til artikkelens hovedspørsmål. Vi har sett på hva det betyr å motta noe fra vannet. Badingen inviterer oss også til å tenke over hva det betyr å gi slipp.
Steinen som mottar sin del
Ved vannet kan en stein bli sentrum for forholdet mellom mennesker og åndelige makter.
Äikäs beskriver historiske tradisjoner der bestemte sieidier kunne snakke, bevege seg, bli sinte eller gi råd. En offerhandling kunne dermed være noe langt mer enn å legge mat foran en livløs gjenstand (Äikäs 2015, s. 88–89).
Forskjellen mellom å nærme seg en stein som en ting og å nærme seg den som noen, forandrer betydningen av handlingen.
Ved Taatsi i Kittilä har arkeologiske utgravninger avdekket bein fra gjedde, abbor og ørret. Funnene støtter beskrivelsene av stedet som en fiskesieidi. Radiokarbondatering av gjeddebein viser at deler av aktiviteten kan dateres til perioden 1040–1220 e.Kr. (Äikäs 2015, s. 55–56).
Beina kan ikke fortelle oss hvilke ord menneskene brukte da de ga sine offergaver. Likevel gir de historien om offerhandlingene en fysisk dybde.
Den samiske forskeren Liv Østmo og sosiologen John Law forteller om en fisker som helte fiskeolje over en stein. En gutt kastet steinen ut i innsjøen, og senere ulykker ble forstått som tegn på at sieidien var blitt krenket (Østmo og Law 2018, s. 353).
Fortellingen stiller et ubehagelig spørsmål: Hva skjer når én person behandler som verdiløs noe en annen oppfatter som en levende samarbeidspartner?
En fiskesieidi minner oss dermed om begge sidene av fangsten. Det mennesket mottar, og det mennesket gir. Innsjøen oppsøkes ikke bare med tomme hender som venter på å bli fylt.
En stemme over vannet
Kan man joike en innsjø?
Østmo og Law beskriver hvordan det ble laget og sunget en luohti for en innsjø, som en del av det å ivareta på vann i Nord-Norge. Dette ble gjort ved siden av arbeid med å holde vannløp åpne og ivareta forholdene for fisken (Østmo og Law 2018, s. 354–355).
Sangen framstår her ikke som pynt eller underholdning, men som en del av selve forholdet til stedet.
Ved Taatsinkirkko beskriver Äikäs tradisjoner om dryppende vann, gjenklang og mennesker som joiket sieidi-bønner under klippen. Hun omtaler også forbindelser mellom joik og offerhandlinger. I enkelte tradisjoner kunne selve sieidien joike, og Taatsi kunne svare med en lyd som minnet om en bjelle (Äikäs 2015, s. 118–119).
Vann som drypper, en menneskelig stemme og en gjenklang som svarer. Vi trenger ikke å finne opp en melodi for å forstå kraften i dette bildet.
Fra østre Sápmi finnes det også et konkret lydopptak. Pavla Konkova spilte inn «На Сейдозере», «Ved Seydozero», i 1977. Opptaket ble utgitt på Melodiyas plate Sámi Songs i 1982. Tittelen er også registrert i katalogen til Murmansk regionale vitenskapelige bibliotek. Katalogen dokumenterer imidlertid ikke at akkurat denne sangen var en rituell påkallelse fra en noaidi.
Du finner orginalen her https://odkkirova.ru/metodicheskij-centr/nemat-kult-nasl/katalog/saamy/pesennoe-tvorchestvo-saamskoj-ispolnitelnicy-pavly-konkovoj/
Her er en nyinnspilling https://soundcloud.com/qqeq8cqfljde/na-seydozere-22
Men sang var ikke alltid den rette måten å nærme seg et hellig sted på. Äikäs beskriver også steder der stillhet var påkrevd, og der selv knirkingen fra åregaflene kunne være uønsket.
Dette er ikke dokumentasjon på den konkrete lærdommen jeg fikk om plystring. Likevel leder det oss tilbake til et felles spørsmål: Hvilke lyder skal vi ta med oss ut på vannet, og hvilke bør vi la bli igjen på land?
Kolas hellige vann
På den russiske siden av Sápmi finnes det egne fortellinger om vesener som hører til i vannet.
I den russiskspråklige framstillingen «Саамы. Духовная культура» beskriver forskerne V. A. Belyaeva-Sachuk og E. N. Danilova blant annet Akkruva, et menneske-fiskevesen, og en ånd i hvalrossform. Begge omtales som hjelpere knyttet til fiske.
Disse vesenene fortjener å bli forstått i sin egen sammenheng, ikke bare plassert i en vestlig katalog over havfruer og sjøuhyrer.
Den samme framstillingen beskriver sieidi som et begrep som både kan vise til et hellig sted og den lokale ånden som er knyttet til stedet. Offerhandlinger kunne blant annet bestå av å smøre fiskeolje på steiner.
Igjen møtes vann, dyr, stein og menneske gjennom en handling. Forholdet er noe man gjør, ikke bare noe man tror på.
Ved Lujávri, i Lovozero-området, ligger Seydozero, også skrevet Seidyavr. Denne innsjøen har fortsatt en viktig hellig betydning i den lokale tradisjonen, slik den russiske forskningen beskriver den.
Den hører naturlig hjemme i en reise gjennom samiske hellige vann. Samtidig betyr ikke dette at alle forestillingene fra vestlige områder om innsjøer med dobbel bunn uten videre kan overføres hit.
Over innsjøen finnes klippefiguren Kuiva. Den inngår i flere typer fortellinger. Vadim Likhachev beskriver både forestillinger om en hersker over stedet og fortellinger om en ond angriper eller trollmann som ble overvunnet og festet til landskapet.
Et sted kan romme flere minner om makt.
Det er også viktig å skille disse tradisjonene fra moderne påstander om en tapt hyperboreisk sivilisasjon. Alena Davydova og Sergei Shtyrkov har undersøkt hvordan slike forestillinger brukes i turismen rundt Seydozero. Innsjøen trenger ikke å tilskrives et forsvunnet rike for å være bemerkelsesverdig.
En annen fortelling fra Kolahalvøya fører oss til Bolshoy Vudyavr i Khibinyfjellene. Likhachev samler her beretninger om en lokal makt kalt galles, som mislikte høylytt samtale og ferdsel med båt.
I Wilhelm Ramsays beretning ble det avfyrt et skudd til tross for at de samiske følgesvennene hadde advart mot det. Etterpå begynte steiner å falle ned fra fjellet. Samene oppfattet dette som en advarsel fra stedets ånd.
Uansett hvilken forklaring vi gir på steinraset, er én ting tydelig: Besøkende hadde fått beskjed om hvordan de skulle oppføre seg, men valgte å ikke lytte.
Når vannet strekker seg tilbake
Ikke alle vesener i vannet er beskyttere.
Thomas A. DuBois har undersøkt eldre fortellinger fra Nord-Norge og beskriver blant annet skillet mellom ånder etter druknede mennesker og rávga, som én av fortellerne beskrev som et fysisk vesen.
Dette minner oss om at vi ikke bør samle alle skremmende vannvesener i én og samme kategori som «vanndemoner».
I én fortelling kommer en rávga inn i et hus med våt tang hengende fra hodet. Den varmer fingrene sine og spør om kaffe.
Det er nettopp de hverdagslige detaljene som gjør fortellingen urovekkende. Det ukjente holder seg ikke utenfor huset. Det setter seg ved siden av ildstedet.
Vannvesener lever også videre i moderne fortellinger. En forskningsrapport fra en samisk barnehagesammenheng i Tromsø beskriver hvordan barn snakket om čáhcerávga ved en delvis tilfrosset innsjø. Fortellingen ble knyttet til læring om å være forsiktig ved farlig vann.
En slik fortelling kan advare oss, men den er mer enn bare en advarsel. Den kan også lære oss at selv om vi kjenner et sted godt, betyr ikke det at vi har kontroll over det.
Det innsjøen gir
Østmo og Law beskriver begrepet jávredikšun, omsorgen for innsjøer, gjennom ulike handlinger: å holde vannløp åpne, følge med på fiskebestandene, begrense fangsten, gi offergaver og velsigne vannet.
Praktisk kunnskap og respekt hører ikke nødvendigvis til hver sin verden. Hendene som tar vare på garnet, kan også utføre en handling i takknemlighet.
«Jávri addá dan maid addá» – innsjøen gir det den gir – er et uttrykk de gjengir.
Det forklarer ikke alle vannånder eller alle hellige strandkanter. Men det minner oss om at det å ta ikke er den eneste viktige handlingen mennesket kan utføre.
For meg vender disse spørsmålene tilbake til lærdommene jeg begynte med: å legge igjen mynter når jeg fisker, og å huske på ikke å plystre når båten fører meg ut på vannet.
Jeg deler dette som mine egne overleverte lærdommer, ikke som regler for alle. Badepraksisene bringer også håpet om helbredelse og frigjøring inn i fortellingen.
En mynt. En sang. En stillhet som blir bevart. En kropp som går ut i strømmen.
Dette er forskjellige handlinger, men alle stiller de oss overfor det samme spørsmålet:
Hvordan går vi inn i et sted, og hvilket forhold står igjen mellom oss og stedet når vi drar?
Kilder og videre lesning
- Bäckman, Louise: «The Noajdie and His Ecstasy».
- Belyaeva-Sachuk, V. A. og E. N. Danilova: «Саамы. Духовная культура».
- Davydova, Alena og Sergei Shtyrkov (2025): «Место поистине мистическое и загадочное».
- DuBois, Thomas A. (2023): Forskning om rávga og vannvesener i nordnorsk tradisjon.
- Fjellström, Phebe (1987): «Cultural- and Traditional-Ecological Perspectives in Saami Religion».
- Joy, Francis: «Sami Shamanism, Fishing Magic and Drum Symbolism».
- Kusmenko, Jurij K. (2009): Arbeid om Tjatsiolmai.
