Det er sein høst, og flokken trekker gjennom bjørkeskogen. Damp står fra mulene, klauvene klikker, og et hav av brune og grå rygger glir over den første snøen. Så stopper blikket ved ett dyr. Det er hvitt. Så hvitt at det nesten forsvinner mot snøen, som om noen hadde klippet et hull i landskapet.
Mange som har levd med rein, kjenner den blandingen av glede og uro et slikt syn kan vekke. Et hvitt dyr kan bety lykke. Men i eldre samisk fortellertradisjon kunne det også bety noe annet: at dyret kanskje ikke var ditt. At det tilhørte noen som levde ved siden av deg, under bakken eller inne i fjellet. Eller at det kom fra slekta på den andre siden.
Denne artikkelen handler om disse dyrene, reinene som er mer enn rein, og om hvorfor fargen hvit går igjen hos dem. Kildene er spredte. De kommer fra ulike samiske områder og strekker seg over tre hundre år, nedskrevet av misjonærer, prester, folklorister og samiske fortellere. Når jeg knytter dem sammen, er det min tolkning, og jeg sier fra når jeg gjør det.
Hverdagsreinen som hellig dyr
Reinen var mat, klær, sener til tråd, bein til redskap og kraft til transport. Men den var også et religiøst vesen. Religionshistorikeren Håkan Rydving har vist hvordan reinen hos lulesamene inngikk i et nett av forpliktelser mellom mennesker og makter. Dyr ble ofret, bein skulle behandles riktig, og lykke i reindrift og jakt hang sammen med at man holdt sin del av avtalen.
Arkeologien forteller det samme. På mange sieidisteder er reinbein og gevir det vanligste funnmaterialet, og flere steder viser at det ble ofret der over svært lange tidsrom.
De eldre kildene, fra Samuel Rheen og Schefferus til misjonærene rundt Thomas von Westen, beskriver offer ledet av noaidien. De er fiendtlige vitner, men på ett punkt er de enige: fargen betød noe. Dyr som skulle ofres til sola, Beaivi, skulle være hunndyr og helst hvite. Fantes det ikke noe hvitt dyr, kunne man sy en hvit tråd gjennom øret. Religionshistorikeren Anna Westman har vist hvordan tråden gjorde dyret hvitt i maktenes øyne. Til dødsriket Jábmeáibmu og maktene under jorden ble det derimot gjerne ofret svarte dyr.
Det er den eldste fargekoden vi har belegg for. Hvitt hører til sola, den øvre verden, varmen og livet. Svart hører til det tunge riket under. Enhver tolkning av den hvite reinen må begynne her.
Meandash, reinen som var menneske
Lengst øst, blant samene på Kolahalvøya, fortalte man om Meandash. Han er både rein og menneske, og han er en av de best dokumenterte enkeltskikkelsene i samisk mytologi. Den estiske folkloristen Enn Ernits har gått gjennom nesten tretti fortellinger om ham, og den russiske etnografen Vladimir Tsjarnoluskij skrev en hel bok om legenden om reinmennesket.
Variantene spriker, men kjernen er gjenkjennelig. En kvinne gifter seg med en villrein, eller med en rein i menneskeskikkelse, og føder Meandash. Han vokser opp mellom to naturer. I flere varianter gir han menneskene buen, eller lærer dem hvordan reinen skal jaktes: hvilke dyr som kan felles, hvordan byttet skal behandles, hva som aldri må gjøres. Når menneskene bryter reglene, trekker villreinen seg unna. Ernits peker på fortellingene der en elv av blod skiller de levendes land fra de dødes.
En detalj i Tsjarnoluskijs materiale er avgjørende her. Stamfaren i reinskikkelse beskrives som hvit som snø, med gullgevir. Her, og bare her blant kildene jeg har funnet, møtes hvithet og forfedre direkte. Meandash er ikke bare et hvitt dyr. Han er en hvit stamfar.
Her tolker jeg: Meandash er mindre en reingud enn en levende avtale. Han forklarer hvorfor jakten er mulig, og hvorfor den kan ta slutt. Slik står han ved siden av noaidien. Noaidien forhandlet med maktene på vegne av menneskene. Meandash forhandler på vegne av reinen.
De døde er forfedrene
For å komme videre må vi forstå hva de døde var. De forsvant ikke. Misjonærene fant få forestillinger mer uforsonlige enn den samiske tanken om at levende og døde var to halvdeler av samme slekt. De døde kunne hjelpe og skade. De kunne lengte etter de levende og gjøre dem syke, og de kunne komme tilbake gjennom navnet til et nyfødt barn.
Men de døde bodde ikke alle på samme sted. Kildene skiller mellom Jábmeáibmu, det vanlige dødsriket under jorda, og sáivo, en lysere verden knyttet til hellige fjell og innsjøer med dobbel bunn. Religionshistorikeren Louise Bäckman tolket sáivo som stedet der døde noaidier holdt til, mens vanlige døde kom til Jábmeáibmu. Eldar Heide har argumentert for at sáivo-vesenene, som ofte behandles som en egen åndekategori, vanskelig kan forstås som noe annet enn forfedre. I samiske fortellinger beskrives sáivo-folket som lyse og vakre, og de opptrer som hjelpere som samarbeider med noaidien.
Her binder jeg trådene selv. Hvis hvitt hører til sola og den øvre verden, og svart til det tunge dødsriket, står ikke hvitheten i motsetning til forfedrene. Den hører til en bestemt type forfedre: de lyse døde i sáivo, hjelperne, de gamle noaidiene, den snøhvite stamfaren i kolasamiske fortellinger. Fargen skiller ikke de døde fra de levende. Den skiller de lyse døde fra de tunge.
Rypa som kommer nær
Det finnes en annen hvit skapning i dette landskapet, og den kommer mye nærmere folk enn noen villrein. Rypa, rievssat, blir hvit om vinteren og holder seg gjerne nær bosteder. Krister Stoor har vist hvordan fugler i samisk tradisjon er budbringere om død og om viktige øyeblikk i menneskelivet. Han viser også hvordan rypa er knyttet til årstidenes skifte: dagene blir lengre fordi rypa tar lengre steg, ikke omvendt.
Blant sagnene Just Qvigstad og Isak Saba samlet inn i Nord-Norge rundt 1900, nå oversatt til engelsk av Barbara Sjoholm, finnes en kort fortelling fra Efraim Pedersen med en talende tittel: Ryper er budbringere fra de døde. Og når de døde er forfedrene, bærer rypa bud fra slekta på den andre siden.
Noaidiens egne fugler peker samme vei. Laestadius beskrev på 1830- og 1840-tallet sáivo-fuglene som tjente noaidien. De var av mange størrelser, blant dem fugler av hønsefuglslag, og i mange farger, noen spraglet i hvitt og svart, noen med hvite vinger. I nyere forskning om fugler i samisk tradisjon nevner Francis Joy, Peter Junkka og Elli-Maaret Helander at lirypa var en av fuglene som fulgte samene langs flytteveiene.
Igjen er det jeg som tolker. Kildene sier ikke at rypa er en forfar fordi den er hvit. De sier at den bringer bud fra de døde, at fugler tjente noaidien fra sáivo, og at hvitt hørte til kosmos' lyse side. Legger man dette sammen, kan en hvit rype ved gammen midtvinters leses som et besøk fra de lyse døde. Tolkningen er min, men den står på fast grunn.
De underjordiskes hvite rein
Så tilbake til det hvite dyret i flokken. I nord- og vestsamisk tradisjon finnes de underjordiske, ulddat, gufihtar eller háldit etter område og sammenheng. De lever et liv som speiler menneskenes, med egne boliger, egen buskap og egne reinflokker. Laestadius beskriver dem som vakre, farlige og lettkrenkede, og Qvigstads samlinger er fulle av møter med dyrene deres.
De underjordiskes rein kjennes ofte på utseendet. De er usedvanlig fine, usedvanlig lyse, noen ganger helt hvite. En gjeter kan finne et slikt dyr i sin egen flokk og må velge. I noen fortellinger blir dyret hans om han kaster jern, en kniv eller et ildstål, over det, fordi jernet bryter den andre verdens grep. I andre fører det ulykke med seg å ta det. Og noen ganger blir den hvite reinen bare borte, uten spor i snøen.
På norsk ble slike dyr enkelte steder kalt trollrein. Ordet må brukes varsomt. Det norske trollet er ikke de samiske ulddat, og samiske vesener mistet noe når de ble presset inn i norske kategorier. Likevel viser ordet at forestillingen om rein som tilhørte et skjult folk, var sterk nok til å bli forstått på begge sider av språkgrensen.
Om de underjordiske selv er en form for døde, svarer kildene ulikt på fra område til område. Særlig i sør flyter grensene mellom sáivo-vesener, underjordiske og forfedre over i hverandre. Jeg visker ikke ut skillet, men jeg merker meg at de lyse, vakre underjordiske flokkene og de lyse døde i sáivo har mer felles enn fargen.
Noaidien og reinoksen
Her møtes trådene i noaidevuohta. Noaidien reiste ikke alene. Kildene beskriver hjelpedyr fra sáivo: en fugl, en fisk eller slange, og en reinokse. Oksen hadde en særstilling. Den bar noaidien på reisen og kjempet for ham.
Et av de sterkeste motivene i tradisjonen er kampen mellom to noaidier i reinokseskikkelse. De støter gevir i den andre verden, og utfallet der avgjør helse, lykke eller liv her. Den som får oksen sin drept, taper.
Runebommene bekrefter dyrets betydning. På trommene Ernst Manker katalogiserte, går reinfigurer igjen, tolket som offerdyr, hjelpeånder eller deler av et kosmisk kart. I rettssaken mot noaidien Anders Poulsen i Vadsø i 1692, som historikeren Rune Blix Hagen har studert inngående, forklarer en utøver selv figurene på trommen sin for en dansk-norsk domstol. Vitnemålet er farget av en fiendtlig prosess, men det er et av de viktigste vinduene vi har inn i hvordan en noaidi forsto redskapene sine.
Kildene sier ikke at noaidiens hjelpeokse var hvit, og jeg påstår det ikke. Men mønsteret er likt. Det dukker opp en rein som er lånt fra en annen virkelighet, fra sáivo, fra ulddat, fra forfedrene, og den som møter den, må kjenne reglene som gjelder der.
Regler som beskyttet
Det er fristende å lese alt dette som vakker symbolikk. Fortellingene selv er mer jordnære. Meandash forbyr sløsing. De underjordiske straffer den som forstyrrer dem. Offerreglene krever at beina leveres tilbake hele, slik at dyret kan reise seg igjen. Mye av noaidiens arbeid handler om å gjenopprette en balanse noen har brutt.
Sett under ett, og dette er min lesning, utgjør de magiske reinene og de hvite fuglene en slags moralsk økologi som henger sammen med slektskap. Dyrene man lever av, er ikke bare eiendom. De har egne eiere, egen slekt og en egen verden, og noe av den verdenen er befolket av ens egne forfedre. En hvit rein i flokken, eller en hvit rype ved døra, minner om at lykken er lånt, og at långiverne ofte er familie.
I samisk tradisjon er reinen ikke bare dyret menneskene følger over vidda. Den er også dyret som fører dem til grensen mellom verdenene, der de lyse døde gjeter sine egne flokker.
