Om samisk hverdagsåndelighet, hellige landskap og en langsom gjenkomst
Det begynner kanskje med en stein.
Ikke bare et stykke geologi, men en stein som skiller seg ut. Mørk og glatt, med vann som siver frem fra en sprekk. En stein ved en bratt bergvegg, på et sted der landskapet synes å bære med seg noe eldre enn menneskestemmene.
Ved Badjelánnda i Laponia i Nord-Sverige finnes slike bergflater. Her er det risset inn båter, rein og menneskelignende figurer. Mennesker har hentet ut kleberstein og asbest, jaktet, fisket og beveget seg gjennom området. Arkeologene Inga-Maria Mulk og Tim Bayliss-Smith mener imidlertid at stedet kan ha vært mer enn et arbeidssted. Det kan også ha vært en terskel mellom den synlige verden og en annen virkelighet.
Vi vet ikke nøyaktig hva menneskene tenkte eller gjorde her. Men stedet åpner for en viktig innsikt i eldre samisk religion: Det hellige var ikke bare forbeholdt noaiden, den religiøse spesialisten som kunne spå, helbrede og reise mellom verdener. Det hellige var også vevd inn i hverdagen – i ildstedet, jakten, fisket, fødselen, døden og forholdet til landskapet.
Noaiden var viktig, men noaiden eide ikke det hellige.
Verden var større enn menneskene
Når vi snakker om samisk førkristen religion, er det lett å begynne med trommen og noaiden. Kildene beskriver noaiden som en person med særlige religiøse oppgaver og kunnskaper, blant annet knyttet til kontakt med ånder, døde og guddommelige makter.
Men dersom vi bare retter blikket mot noaiden, risikerer vi å overse menneskene rundt ham.
Mulk og Bayliss-Smith viser til at religiøse handlinger i samiske samfunn før omkring 1600 ikke bare foregikk under store seremonier. Det fantes også små, gjentatte handlinger knyttet til mat, arbeid, jakt, familie og bestemte steder. Kunnskapen om landskapet og dets religiøse betydning var ikke nødvendigvis begrenset til en liten elite.
Det betyr ikke at alle hadde samme kunnskap eller oppgaver. Alder, kjønn, slektskap og erfaring kunne spille en rolle. Men forholdet til den usynlige verden var ikke bare noe en religiøs spesialist kunne ha. Det kunne læres gjennom hverdagslivet.
Barn kunne observere hvordan voksne behandlet maten, forholdt seg til bestemte steder eller viste respekt for dyr og landskap. Kunnskapen ble overført gjennom handlinger, fortellinger og erfaring.
Naturen var ikke et bakteppe for menneskelivet. Den var en del av det levende fellesskapet.
Ildstedet som verdens sentrum
Se for deg en vinterkveld i en samisk bolig. Utenfor ligger mørket, mens ilden samler familien. Noen lager mat, andre reparerer redskaper, og barna lytter til de voksnes samtaler.
Ilden gir varme og lys, men den kunne også ha religiøs betydning.
Mulk og Bayliss-Smith beskriver små, daglige offer knyttet til Sáráhkká ved ildstedet. Sáráhkká var forbundet med Máttaráhkká, en sentral kvinnelig guddommelig skikkelse i samisk kosmologi. I forskernes rekonstruksjon var Máttaráhkká knyttet til jord, liv, fødsel og morskap.
Det hellige fantes dermed ikke bare på avsidesliggende offersteder eller under spesielle seremonier. Det kunne være nærværende i hjemmets daglige gjøremål.
Også boligens rom og grenser kunne ha religiøs betydning. Bestemte aktiviteter og gjenstander hørte hjemme på bestemte steder, og forholdet mellom mennesker, mat og kropp kunne være regulert av normer og forestillinger.
For oss kan skillet mellom hjem og religion virke selvsagt. Men i en landskapsbasert religiøs forståelse kunne hjemmet selv være et lite kosmos – et sted der menneskene opprettholdt forbindelsen mellom den synlige og usynlige verden.
Å ta imot er også å stå i gjeld
En rein er ikke bare kjøtt. En fisk er ikke bare mat. En stein er ikke bare råstoff.
Menneskene i eldre samiske samfunn var avhengige av jakt, fiske, dyr og landskap. Men å være avhengig av naturen er ikke det samme som å betrakte den som et lager av ressurser.
Mulk og Bayliss-Smith bruker gjensidighet som et sentralt begrep for å forstå forholdet mellom mennesker og guddommelige makter. Offer kunne uttrykke takknemlighet og anerkjennelse av at mennesket allerede hadde mottatt noe: mat, liv eller tilgang til et område.
De viser også til det samiske ordet vaerro, som kan bety offer eller gave til gudene, men også skatt. Ordet illustrerer hvordan gave og forpliktelse kan være nært forbundet.
Tanken er enkel, men betydningsfull: Når du mottar noe, følger det et ansvar med.
Hvis du tar, må du huske hvor det du tar fra, kommer fra. Hvis du lever av landet, må du også leve med landet.
Dette kunne komme til uttrykk gjennom større offer og felles ritualer, men også gjennom små handlinger som knapt etterlot seg spor. En matrest, en skvett drikke eller en gest kunne markere en forbindelse mellom mennesket og verden omkring.
Det hellige krevde ikke alltid en stor samling. Noen ganger var det nok at et menneske husket.
Jakt, fellesskap og ansvar
Jakt var ikke bare en måte å skaffe mat på. Den var også en sosial aktivitet som krevde samarbeid og forpliktelser.
I samiske samfunn var sijdda et viktig fellesskap knyttet til mennesker, områder, ressurser og rettigheter. Jakt og annen ressursbruk kunne involvere flere familier og grupper. Arbeidet besto i å finne dyrene, drive dem, slakte, bearbeide og fordele utbyttet.
I forskernes modell foregikk religiøse handlinger på flere nivåer: hos enkeltpersoner, i familier, blant jegere og fiskere og i større fellesskap. Ritualene var ikke nødvendigvis noe som kom etter arbeidet. De kunne være en integrert del av det.
Dette gjør det vanskelig å trekke et skarpt skille mellom økonomiske og religiøse steder. En fangstplass kunne samtidig være et sted med åndelig betydning. Et fjell kunne gi råstoff og være hellig. En elv kunne gi fisk og inngå i forestillinger om forbindelser mellom verdener.
Det hellige var ikke en pause fra livet. Det var en måte å leve livet på.
Der verden åpnet seg
Noen steder skiller seg ut fra omgivelsene. Det kan være et fjell som reiser seg brått, en mørk kilde, en hule, en foss eller en bergvegg med uvanlige former.
Mulk og Bayliss-Smith bruker begrepene anomali og liminalitet for å forstå slike steder. En anomali er noe som bryter med det vanlige. Liminalitet handler om terskler og overganger – mellom tilstander, områder eller verdener.
Overført til landskapet kan en fjellside, en elvebredd eller en åpning i berget bli forstått som en terskel. Slike steder trenger ikke å være farlige eller onde. De kan oppfattes som betydningsfulle fordi de bryter med det hverdagslige og gjør verdens grenser synlige.
Dette kan bidra til å forklare hvorfor kilder, fosser, grotter, berg og fjell har fått en særskilt plass i mange religiøse tradisjoner.
De er ikke bare naturobjekter. De kan også være steder der noe begynner, slutter eller passerer.
Badjelánnda: steinen, båten og terskelen
Badjelánnda ligger i fjellområdet som i dag inngår i Laponia verdensarvområde. Her finnes bergflater med risninger av båter, rein og menneskeskikkelser. Området har også vært brukt til uttak av kleberstein og asbest.
Mulk og Bayliss-Smith argumenterer for at stedet kan ha blitt forstått som en terskel mot Underverdenen. De understreker samtidig at de direkte bevisene for denne tolkningen er begrensede. Det dreier seg om en arkeologisk og religionshistorisk rekonstruksjon, ikke om noe vi kan fastslå med sikkerhet.
Likevel er sammenhengen interessant. Stedet har uvanlige bergformer, vann som kan sive ut av sprekker, spor etter menneskelig aktivitet og bilder som kan settes inn i en samisk religiøs sammenheng.
I forskernes tolkning kan båtene ha vært mer enn avbildninger av virkelige fartøy. De kan også ha symbolisert reiser mellom verdener og sjelens ferd til eller fra Underverdenen. Reinen kan ha vært knyttet til jakt og offer, mens menneskefigurene muligens kan forbindes med guddommelige skikkelser.
Slike tolkninger må behandles varsomt. Vi kan ikke vite sikkert hva hver enkelt figur betydde, eller om alle bildene hadde samme funksjon.
Båtene kan ha vist virkelige båter og samtidig hatt en religiøs betydning. I den eldre samiske forestillingsverdenen kunne en reise over vann også forstås som en ferd mellom verdener.
En båt på berget kunne dermed romme flere betydninger: en reise, en overgang eller en forbindelse mellom levende og døde.
Bildene tilhørte kanskje ikke bare noaiden
Det er lett å tenke at helleristninger og religiøse symboler må ha vært forbeholdt en religiøs elite. Men Mulk og Bayliss-Smith foreslår at bildene ved Badjelánnda ikke nødvendigvis uttrykker noaidiens hemmelige kunnskap. De kan også ha vært skapt av mennesker som delte en religiøs verdensforståelse, uten selv å være noaidier.
Kanskje risset jegere inn bilder etter en fangst. Kanskje markerte mennesker som hentet ut stein, besøket sitt. Kanskje var stedet knyttet til fortellinger om forfedre og døde.
Vi vet ikke. Men bildene kan ha bidratt til å holde felles fortellinger og minner levende gjennom gjentatte besøk og handlinger.
En rein kunne knyttes til jakt, takknemlighet og forpliktelse. En båt kunne åpne for fortellinger om de døde. En menneskefigur kunne forbindes med liv, fødsel eller guddommelig nærvær.
Bildene var kanskje ikke hele fortellingen, men en åpning inn til den.
Da gamle steder ble gjort tause
Det er vanskelig å forstå eldre samisk religion uten å ta med historien om kristningen.
Gjennom århundrer forsøkte misjonærer og myndigheter å erstatte eldre samiske religiøse praksiser med kristendom. Trommer ble beslaglagt, offersteder ble ødelagt eller forsømt, og religiøse handlinger kunne bli farlige å utføre åpent.
Med kristendommens etablering i nord og den lutherske misjonen fra 1500-tallet ble presset sterkere. Noaidens tidligere religiøse rolle ble gradvis svekket, og mye kunnskap og praksis gikk tapt.
Den eldre religionen overlevde ikke uforandret. Tradisjoner ble brutt, omformet og blandet med nye religiøse uttrykk. Likevel er det ikke det samme å undertrykke en praksis som å utslette alle forbindelsene den bygde på.
Steder ble stående. Stedsnavn, fortellinger og enkelte handlinger kunne leve videre, selv når de gamle religiøse ordene forsvant.
Fortiden kunne overleve i fragmenter: i en fortelling, en familietradisjon eller en respekt for et sted som andre bare betraktet som natur.
En langsom gjenkomst
I dag arbeider mange med å gjenoppdage og videreføre samisk kultur, språk, kunnskap og spiritualitet. Denne utviklingen omtales gjerne som samisk kulturell og åndelig gjenreisning.
Det er ikke snakk om én samlet bevegelse med én lære eller én riktig måte å praktisere på. Noen søker tilbake til førkristne religiøse uttrykk, ritualer og trommetradisjoner. Andre finner forbindelsen gjennom joik, språk, slekt, reindrift, fiske, kunst eller vern av hellige steder.
Noen er kristne og samiske samtidig. Andre ønsker å utforske førkristne tradisjoner utenfor kristendommens rammer. Samisk spiritualitet rommer ulike erfaringer og tilnærminger.
For mange handler gjenoppdagelsen ikke bare om å rekonstruere en gammel religion. Den handler også om å finne tilbake til en relasjon – til landet, forfedrene, språket og stedene som bærer minner.
Hvordan kan vi leve godt på et sted? Hva skylder vi landskapet? Hvordan kan eldre kunnskap få betydning i en moderne verden?
Det finnes ikke nødvendigvis ett svar på disse spørsmålene. Men de viser hvorfor eldre samisk religiøs tenkning fortsatt kan være relevant.
Ikke en turistversjon av det hellige
Når samisk spiritualitet blir mer synlig, øker også faren for forenkling. Trommen kan bli en dekorasjon, noaiden en turistfigur og hellige steder kulisser for opplevelsesindustrien. Begrepet «sjamanisme» kan brukes så bredt at forbindelsen til samisk historie, språk og lokale tradisjoner blir uklar.
Det betyr ikke at tradisjoner ikke kan utvikle seg. Levende tradisjoner må kunne finne nye uttrykk. Men det hellige bør ikke reduseres til underholdning, identitetsmarkør eller vare.
En tromme er ikke automatisk en bro til fortiden. Et ritual blir ikke automatisk samisk fordi det utføres ute i naturen.
Tradisjonens dybde ligger heller ikke bare i hvor gammel den ser ut. Den ligger i forbindelsen til historie, fellesskap, ansvar og konkrete steder.
Den eldre samiske verdensforståelsen handlet ikke bare om kontakt med usynlige makter. Den handlet også om å leve på måter som ivaretok relasjonene livet var avhengig av.
Det hellige finnes fortsatt i måten vi går på
Når Mulk og Bayliss-Smith undersøker Badjelánnda, bergbildene og forestillingene om hellig geografi, handler det om mer enn et fjellområde i Sverige. Det handler om menneskets plass i verden.
Noaiden kunne ha særlige evner og oppgaver. Men hele fellesskapet levde i en verden der steder, dyr og naturfenomener kunne ha religiøs betydning.
Det hellige kunne finnes i måten man behandlet et dyr på, delte mat, forholdt seg til de døde eller beveget seg gjennom et bestemt landskap. Det kunne uttrykkes gjennom store seremonier, men også gjennom små handlinger som aldri ble skrevet ned.
Dette er ikke bare en fortelling om fortiden. I en tid da naturen ofte behandles som råvare, areal og ressurs, minner denne forståelsen oss om en annen mulighet: Landet er ikke bare noe vi bruker. Det er noe vi står i forbindelse med.
Vi kan ikke gjenskape fortiden nøyaktig, og vi bør heller ikke late som om vi kjenner alle svarene. Men vi kan undersøke sporene etter menneskene som levde før oss, og ta spørsmålene deres på alvor.
Hvordan tar vi imot uten å glemme å gi? Hvordan lytter vi til et landskap som lenge er blitt behandlet som taust?
Ved Badjelánnda finnes fortsatt båtene, reinene og menneskefigurene på berget. De forteller oss ikke alt, men minner oss om at mennesker før oss kunne oppleve verden som gjennomtrengt av mening.
En stein kunne være en terskel.
En kilde kunne være en begynnelse.
En båt kunne bære en sjel.
Og det hellige kunne være nær, ikke bare for noaiden, men for alle som lærte å leve med respekt for den levende verden.
