Det er natt, og lavvoduken beveger seg lett i vinden. Ilden har brent ned til glør. Den som sover, ligger stille, men noe i henne er på vei. Hun går langs en elv hun aldri har sett, og ved bredden står en gammel kvinne i kofte. Kvinnen sier ingenting, men ser på magen hennes og smiler. Om morgenen vet den unge moren hva barnet skal hete. Slike fortellinger hører ikke bare til i gamle misjonærberetninger. Jeg har hørt dem fra folk som lever i dag, ved kjøkkenbord i Finnmark og i samtaler etter seremonier. Det er derfor jeg skriver denne teksten. Jeg skriver som utøver av noaidevuohta, med slektsrøtter i Unjárga og som en del av en levende praksis. Men jeg skriver også som formidler som vil være ærlig om hva kildene faktisk sier, og hva som er min tolkning. Når jeg tolker fra et sjamanistisk perspektiv, sier jeg det.
En verden uten vanntette skott
For å forstå hvorfor drømmer har hatt, og fortsatt har, så stor vekt i samisk tradisjon, må vi begynne med virkelighetsforståelsen. Den samiske forskeren Elina Helander-Renvall beskriver en tankegang der det ikke er noe skarpt skille mellom den fysiske og den åndelige verden, og der mennesker, dyr og ånder alle kan være «personer» som står i relasjon til hverandre (Helander-Renvall, Polar Record 2010). Hun skriver om en «mytisk diskurs» mellom mennesker og ikke-mennesker, en samtale som foregår gjennom drømmer, ritualer, fortellinger, bønner og handlinger, og som hjelper folk i hverdagen (omtale i Suomen Antropologi).
Legg merke til at drømmen står først i den oppramsingen. I en slik verden er drømmen ikke bare hjernens nattlige opprydding. Den er en av kanalene der verden snakker til oss. Helander-Renvall skriver også at enkelte vesener i landskapet først gir seg til kjenne når det skjer urovekkende ting, etter merkelige drømmer eller når man hører uvanlige lyder (sitert i Enchantment and non-human voices in the Sámi yoik). Drømmen er altså et sted der naboskapet med det usynlige blir merkbart.
I samisk tradisjon forstås mennesket gjerne som bærer av flere sjeler eller sjeleaspekter. Den frie sjelen er den mest bevegelige; den kan forlate kroppen i søvn, i sykdom og i transe. Jeg har skrevet mer om dette i artikkelen Samiske sjelekonsepter. Fra et sjamanistisk perspektiv er dette selve nøkkelen: Når vi sover, reiser en del av oss. Drømmen er ikke noe som bare skjer inni oss, men noe vi er med på der ute.
Når de døde ber om et navn
Det tydeligste eksempelet på drømmens betydning finner vi i navnetradisjonen. Store norske leksikon beskriver hvordan de døde i saivo, de dødes verden, kan lengte tilbake til de levendes verden og kommunisere dette gjennom drømmer: Mødre som venter barn, kan drømme om en bestemt slektning som ønsker at barnet skal oppkalles etter ham eller henne (Store norske leksikon: saivo). Hvis flere slektninger ønsket det samme barnet, kunne barnet bli sykt, og det fantes egne kvinnelige spesialister som kunne døpe barnet på nytt (Store norske leksikon).
Den sørsamiske tradisjonen kalte et slikt navn saajvenïmme, «saivo-navn», og ritualet saajvelaavkoe, «saivo-dåp». Etter dåpen fulgte den dødes nïmmeguelie, «navnefisken», den som fikk navnet (Eldar Heide 2022). Religionshistoriske studier viser også at et barn som fikk en avdød slektnings navn, kunne motta den dødes hjelpeånd (Saami Religion, red. Ahlbäck 1987).
Det viktigste for meg er likevel dette: Tradisjonen stoppet ikke med kristningen. I NOU 1995: 6 står det at navnevalget «opp til våre tider» har vært så viktig at man spurte formødrene og forfedrene til råds, og at noen barn fikk navn etter avdøde slektninger som besøkte den vordende moren i drømme (NOU 1995: 6). Hvis barnet ble sykt etter kirkedåpen, kunne det tolkes som et tegn på at forfedrene var misfornøyde. Da ble det kirkelige navnet vasket bort hjemme, og barnet fikk sitt samiske navn (NOU 1995: 6).
Det er en offentlig utredning fra 1990-tallet som sier dette, ikke en reisebeskrivelse fra 1600-tallet. Kirkedåp og drømmedåp levde side om side. Ingen av dem trengte å vike for den andre.
Rådene som kom om natten
Også noaiden fikk kunnskap gjennom drømmen. I det religionshistoriske materialet nevnes det at man kunne få råd fra hjelpeåndene i drømme (Reuterskiöld, sitert i Saami Religion 1987). Misjonæren Henric Forbus ser ut til å beskrive at åndene ble påkalt med joik, og at svaret kom i drømmen (Saami Religion 1987).
Dette gir et bilde av en praksis der våken og drømmende tilstand henger sammen. Joiken åpner døren, søvnen bærer reisen, og om morgenen tar man med seg det man har fått. Jeg må samtidig være ærlig om kildene. Det meste vi vet om eldre samisk religion, er skrevet ned av prester og misjonærer som ville utrydde den. Religionshistorikeren Håkan Rydving har vist hvor nøye vi må spørre hvem som skrev, for hvem og under hvilket press. Det gjør ikke kildene verdiløse, men det betyr at vi leser dem med forsiktighet.
Fra et sjamanistisk perspektiv vil jeg likevel si at det Forbus beskriver, er gjenkjennelig for mange utøvere i dag. Når jeg arbeider med tromme eller joik om kvelden, er det ofte i natten etterpå at svaret kommer. Det er som om den rituelle handlingen stiller spørsmålet, og drømmen gir svaret. For meg er dette ikke noe overtroisk, men en metode – en måte å be om veiledning på som krever tålmodighet og evnen til å lytte.
«Det eneste vi har byttet ut, er øverste guderekke»
Hvordan kan en tradisjon som ble så hardt forfulgt, fortsatt være levende? Sosialantropologen Marit Myrvoll gjorde feltarbeid i åtte måneder i det lulesamiske samfunnet Musken i Tysfjord, der læstadianismen preger hverdagen. En kvinne der forklarte utviklingen slik: «Det eneste vi har byttet ut, er øverste guderekke» (omtale av Myrvolls avhandling hos samer.se).
Myrvoll viser hvordan tradisjonelle samiske forestillinger om døden lever sammen med kristen tro i et nordnorsk bygdesamfunn, og hvordan erfaringer tolkes som nærhet til de dødes verden (Myrvoll i Religion og livssyn). Hun beskriver blant annet en hendelse der en avdød slektning viste seg i en drøm for en pårørende og fortalte at hun frøs (omtalt i Samer och livets slut). En slik drøm krever svar. Kanskje må man legge noe varmt i kisten, kanskje må man gjøre noe for den døde. Drømmen er ikke bare et bilde, men en forpliktelse.
Sosiologen Astri Dankertsen har vist at fortellinger om gjenferd og usynlige vesener i samiske områder er mer enn rester av en gammel religion. De har sosialisert folk inn i et samisk verdensbilde, også i samfunn der språket og de synlige kulturtegnene lenge ble skjult (Dankertsen 2022). Jeg mener at drømmefortellingene fungerer på samme måte. Når en bestemor forteller om drømmen hun hadde før barnebarnet ble født, overfører hun ikke bare en anekdote. Hun overfører en måte å se verden på.
Drømmen i dag
Jeg møter dette jevnlig. Folk kommer til meg med drømmer de ikke helt vet hva de skal gjøre med. En avdød bestefar som står i døråpningen. En rein som ser rett på dem. Et fjell som kaller. Mange har vokst opp i familier der slikt ble omtalt med lav stemme, eller ikke i det hele tatt. Fornorskningen lærte mange at det var skamfullt å «tro på sånt». Likevel har drømmene fortsatt å komme.
Fra et sjamanistisk perspektiv forstår jeg dette slik: Forbindelsene til forfedrene og landskapet ble aldri brutt, selv om språket for dem ble svekket. Drømmen er den kanalen som har vært vanskeligst å forby. Man kan brenne trommer og straffe noaider, men man kan ikke forby et menneske å drømme. Kanskje er det derfor drømmen har vært en av de tryggeste bærerne av kontinuitet i samisk åndelighet.
Når vi i Sjamanistisk Forbund holder navneseremonier, er det ofte nettopp drømmen som peker ut veien. Foreldre forteller om drømmer de har hatt under svangerskapet, og vi tar dem på alvor. Det er ikke en gjenskaping av en tapt fortid, men en fortsettelse av noe som aldri helt sluttet. Samtidig er det viktig å si at moderne praksis er formet både av arv og av nåtid. Vi lever ikke slik de gjorde på 1600-tallet, og vi skal ikke late som om vi gjør det.
Å lytte uten å overtolke
Ikke alle drømmer er budskap. Det gjelder i tradisjonen, og det gjelder i min praksis. Noen drømmer handler om hverdagen, om uro og om det vi bærer på. Kunsten ligger i å skille mellom drømmer som bare er drømmer, og drømmer som har tyngde.
Fra et mitt perspektiv kjennetegnes de tunge drømmene ofte av at de føles mer virkelige enn vanlige drømmer, at de gjentar seg, eller at de bærer et tydelig ønske eller en tydelig advarsel. Tradisjonen gir oss også et viktig korrektiv: Drømmen tolkes ikke alene. Den tolkes i fellesskap, med slekt, eldre og eventuelt en noaidi. Mening oppstår i relasjoner, ikke i isolasjon. Det er i tråd med det Helander-Renvall beskriver som et relasjonelt og kontekstavhengig forhold mellom mennesker og ikke-mennesker (Helander-Renvall 2010).
Natten som lærer
Store norske leksikon skriver at den endelige døden i samisk tradisjon først kom når man var glemt (Store norske leksikon). Det sier noe om hva drømmen egentlig er. Den er et sted der de som har gått før oss, kan bli husket og fortsatt være med oss. Hver gang en mor drømmer et navn, hver gang noen tar en drøm om en avdød på alvor og handler, holdes en tråd mellom generasjonene i live.
Når jeg legger meg om kvelden, gjør jeg det fortsatt med en liten bønn om at natten skal lære meg noe. Ikke alltid får jeg svar. Men jeg har lært at drømmen er en lærer som ikke lar seg tvinge. Den kommer når den vil, og den snakker et språk som er eldre enn både kirken og kolonialismen.
Drømmer i samisk tro hører ikke bare til fortiden. De drømmes fortsatt, hver natt, i lavvoer, eneboliger og leiligheter over hele Sápmi.
Kilder
• Dankertsen, Astri (2022). «It's more like it doesn't even exist»: stories of hauntings as a way of resisting colonial elimination of Sámi presence. PDF
• Heide, Eldar (2022). Old Icelandic and Sami Ancestor Mountains: A Comparison. PDF • Helander-Renvall, Elina (2010). Animism, personhood and the nature of reality: Sami perspectives. Polar Record 46(1): 44–56. Cambridge Core
• Ahlbäck, Tore (red.) (1987). Saami Religion. Åbo: Donner Institute. Digital utgave • Myrvoll, Marit (2010). «Bare gudsordet duger». Om kontinuitet og brudd i samisk virkelighetsforståelse. Ph.d.-avhandling, Universitetet i Tromsø. Omtale
• Myrvoll, Marit (2011). Døden er den andre verden. Religion og livssyn 23(1): 32–37. PDF • NOU 1995: 6. Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge, kap. 4. Regjeringen.no
• Rydving, Håkan (1995). Tracing Sami Traditions: In Search of the Indigenous Religion among the Western Sami during the 17th and 18th Centuries. Oslo: Novus. • Store norske leksikon. Saivo. snl.no
• Samer och livets slut. Umeå universitet. DiVA
