Skogfinnene er en av Norges fem nasjonale minoriteter som ble godkjent som norsk minoritet i 1998, sammen med kvener, jøder, romfolk og romanifolk. Dette kom som en konsekvens av at Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter av 1995.

Skogfinnene kom fra grenseområdene i Savolax, i Tavastland og i Karelen. Det var personlige, økonomiske og samfunnsmessige årsaker som gjorde sitt til at de dro. Mange var fattige leilendinger på grensen mot Russland, og de drømte om egen jord og egen boplass, og da de vandret gjennom Finland og Sverige til skogsområdene langsmed svenskegrensen i Sør-Norge, hvor de slo seg ned, var det fordi skogsområdene her liknet dem de kom ifra. Det var furu og granskog, bær og jaktmuligheter. Skogfinneinnvandringen foregikk i flere perioder helt fram til 1700-tallet, og på Finnskogen snakket man den gangen finsk.

Skogfinnene var kjent for å drive den arealkrevende landbruksformen svedjebruk. De brente ned utmarka, og så sådde de rug i asken. Denne formen for beitebruk drev de på med fram til på 1800-tallet, før de gikk over til åkerbruk. De var hardt arbeidende og hadde virkelig finsk sisu, og badstu-skikken var selvfølgelig med dem, men da i form av røkbadstu (savusauna).

‍