Det begynner med en stein.
Den står i landskapet, værbitt og taus, mens mennesker kommer og går. Overflaten bærer spor etter en tid da ord ble risset inn med en skarp kniv eller meisel, ikke på papir, men i tre, bein, metall og stein. For oss kan runene fremstå som et alfabet. For menneskene som brukte dem, kunne de være minne, beskjed, bønn, advarsel – og kanskje også handling.
Men her må vi begynne med et viktig forbehold: Vi vet ikke alltid hva en runeinskrift «gjorde». Vi kan lese tegnene, oversette ord og sammenligne formuleringer. Vi kan plassere gjenstander i tid og rom. Men når vi sier at en tekst var en forbannelse, en helbredelsesformel eller en profeti, beveger vi oss fra det sikkert dokumenterbare og over i tolkning.
Det er nettopp dette spenningsfeltet som gjør runene så fascinerende.
Harley Nicole Bothams avhandling Interpreting Old Norse Magic: A Thematic Analysis of Seiðr, According to Runic Inscriptions undersøker magiske temaer i runeinskrifter fra Danmark, Norge og Sverige, fra omkring år 500 til 1500. Studien arbeider særlig med fire temaer: forbannelse, helbredelse, profeti og beskyttelse. Samtidig understreker den at kildematerialet er vanskelig, ufullstendig og åpent for flere lesninger.
Denne artikkelen bygger på Bothams arbeid, men skiller tydelig mellom tre nivåer:
Historisk dokumentasjon: det som kan leses, dateres eller knyttes til en konkret gjenstand.
Faglig tolkning: forslag som bygger på språk, sammenligninger og historisk kontekst.
Spekulasjon: mer usikre forestillinger om hva mennesker kan ha trodd, følt eller forsøkt å oppnå.
Det er ikke et svakhetstegn at vi må markere denne forskjellen. Tvert imot er det en forutsetning for å kunne fortelle godt om fortiden uten å gjøre gjetninger om til fakta.
****
Hva var seiðr?
Ordet seiðr brukes ofte som en samlebetegnelse for norrøn magi, men begrepet er vanskelig å oversette entydig. I moderne populærkultur fremstilles seiðr gjerne som en bestemt form for «hekseri» eller sjamanisme. Historisk sett er bildet mer sammensatt.
Seiðr kunne knyttes til spådom, påvirkning, beskyttelse, sykdom, helbredelse, kjærlighet, krig og naturkrefter. Det er derfor problematisk å fremstille seiðr som én fast ritualtype med ett bestemt utstyr, én bestemt utøvergruppe eller én bestemt funksjon.
Neil Price har beskrevet magi som en «forlengelse av sinnet og dets evner», og dette perspektivet er nyttig fordi det flytter oppmerksomheten bort fra moderne forestillinger om tryllekunst. I stedet kan magi forstås som menneskers forsøk på å påvirke eller forstå en virkelighet der guder, forfedre, skjebne, sykdom og usynlige krefter inngår i samme verdensbilde.
Også skillet mellom religion, magi og medisin blir vanskelig å bruke på norrønt materiale. En bønn til en guddom, en runeformel, en urtemedisinsk behandling og en rituell handling kan ha vært deler av samme praksis. Det betyr ikke at norrøne mennesker manglet kategorier eller var «primitive». Det betyr at deres kategorier ikke nødvendigvis tilsvarer våre.
Her bør vi likevel være varsomme. Når vi sier at «norrøne mennesker trodde» noe bestemt, kan vi lett generalisere. Skandinavia var ikke et religiøst eller kulturelt homogent område. Lokale tradisjoner, sosiale forskjeller, kjønn, tid og kontakt med andre kulturer påvirket hvordan ritualer og forestillinger ble forstått. Botham understreker derfor at seiðr må behandles som et flytende og mangfoldig begrep, ikke som et lukket system.
Det historisk sikre er altså ikke at alle mennesker i Norden hadde samme idé om seiðr. Det sikre er at ord, gjenstander og tekster viser at forestillinger om magisk påvirkning var en del av det kulturelle landskapet.
Steinene som skulle beskytte de døde
På Glavendrupsteinen i Danmark fortelles det at Ragnhild reiste en stein til minne om Alli den bleke. Han beskrives som en hederlig mann og som prest ved et helligsted. Allis sønner og hans kone knyttes også til minnesmerket, og runemesteren Sóti oppgis som den som risset inn teksten.
Deretter kommer en påkallelse til Tor om å vie runene. På steinens siste side finnes en trussel mot den som skader eller flytter monumentet. Vedkommende skal bli en ræta, et ord som er oversatt på ulike måter, blant annet som trollmann, utstøtt eller skurk.
Her kan vi skille klart mellom tekst og tolkning.
Historisk dokumentasjon: Steinen finnes. Den kan dateres til vikingtiden, omkring år 900. Innskriften inneholder en minnetekst, en påkallelse av Tor og en truende formulering rettet mot den som skader steinen.
Faglig tolkning: Formuleringen kan forstås som en forbannelse som skulle beskytte monumentet. Den kan også tolkes som en sosial advarsel, ment å skremme mennesker fra å begå en handling som krenket minnet om den døde.
Mer usikker spekulasjon: At teksten faktisk ble oppfattet som en overnaturlig kraft som ville ramme skadevolderen, kan ikke bevises direkte. Det er rimelig å anta at innskriften skulle virke avskrekkende, men vi vet ikke om den ble lest som en bokstavelig magisk handling, en religiøs formel, en juridisk trussel eller alt dette samtidig.
Lignende formuleringer forekommer på flere runesteiner.
Björketorpsteinen i Sverige, datert til omkring 500–700, er en av de eldste gjenstandene i Bothams utvalg. Den inneholder en tekst som omtaler runer med kraft og truer den som bryter monumentet med ondskap og død. En del av innskriften kan leses som uþarba spa, noe som er tolket som «jeg spår ødeleggelse» eller «ødeleggelsens profeti».
På Skernsteinen og Glemmingesteinen finnes tilsvarende formuleringer. Den som ødelegger minnesmerket, skal bli kalt eller bli en magiker. På Sønder Vinge-steinen er teksten skadet, og derfor blir tolkningen enda mer usikker. Enkelte forskere har foreslått seksuelle og skambelagte betydninger i forbannelsen, knyttet til forestillingen om ergi, men dette er et område hvor oversettelse og kulturhistorisk rekonstruksjon lett kan gå for langt.
Det er dokumentert at ordene har negative konnotasjoner. Det er derimot ikke dokumentert nøyaktig hvordan en person som ble kalt ræta ville blitt behandlet i praksis, eller om begrepet alltid hadde samme betydning. Påstanden om at en slik betegnelse automatisk kunne føre til fredløshet eller dødsstraff, er derfor en tolkning – ikke et historisk faktum som kan slås fast på grunnlag av innskriften alene.
Likevel viser steinene noe viktig: De knytter minne, sosial orden og rituell språkbruk sammen. En minnetekst var ikke bare en privat hilsen. Den plasserte en person i slekten, samfunnet og landskapet. Forbannelsen markerte at minnet ikke skulle forstyrres.
Når sykdom får vinger
En stav fra Hemdrup i Danmark har både runetekst og figurer. Teksten er kort og vanskelig å tolke. En mulig oversettelse kan gjengis omtrent slik: «Den flyvende vant aldri over deg, Åse.»
Hva er «den flyvende»?
Her begynner tolkningsarbeidet. Noen forskere har foreslått at det kan være en sykdomsånd eller en feberdemon. Andre oversettelser gir teksten en mer generell betydning, for eksempel at «den flyvende» ikke beseiret Åse i kamp. Figurene på staven er også blitt tolket på flere måter, blant annet som en magisk utøver med hjelpende vesener.
Historisk dokumentasjon: Det finnes en stav med runer og figurer, datert omtrent til 900–1050. Teksten nevner Åse og en «flyvende» eller noe som kan tolkes i den retningen.
Faglig tolkning: Staven kan ha vært knyttet til helbredelse eller beskyttelse mot sykdom. Dette støttes av at teksten kan leses som en seier over en truende kraft, og av at gjenstanden er en stavtype som i forskningen har blitt koblet til magiske praksiser.
Spekulasjon: At figuren faktisk forestiller en bestemt sjaman, eller at den flyvende skikkelsen er en feberdemon, er ikke sikkert. Det kan være en plausibel hypotese, men ikke en fastslått identifikasjon.
Denne forskjellen er viktig fordi moderne fortellinger ofte gjør den mest fargerike tolkningen til sannheten. «En völve helbreder Åse fra en flyvende sykdomsdemon» er en levende fortelling, men kilden sier ikke dette med sikkerhet. Den gir oss en tekst, en gjenstand og et tolkningsrom.
På Bryggen i Bergen finnes en annen innskrift, datert til omkring 1185: «Helse til deg og gode tanker. Må Tor ta imot deg, må Odin eie deg.» Formuleringen kan forstås som en hilsen eller velsignelse. Den kan også minne om et kort galdr, altså en rituelt eller magisk ladet sang eller formel.
Men også her må vi være forsiktige. Vi kan ikke vite om teksten ble sunget, hvisket eller bare skrevet. Vi kan heller ikke vite om den ble brukt som medisinsk beskyttelse, en religiøs hilsen eller et personlig ønske om velvære. At den nevner Tor og Odin, viser at guddommene inngår i tekstens forestillingsverden. Det beviser ikke alene at innskriften var en seiðr-formel.
Ribe-staven og møtet mellom tradisjoner
Ribe-staven fra Danmark er datert til omkring 1300, altså etter kristningen av Danmark. Den inneholder en bønn til jorden, himmelen, solen, Maria og Gud. Skriveren ber om «helbredende hender» og en «helbredende tunge» for å lege den skjelvende. Kroppen nevnes i detalj: rygg, bryst, lemmer, øyne, ører og alt som kan rammes av noe vondt.
Dette er en av de mest konkrete helbredelsestekstene i materialet.
Her er det historisk dokumenterbart at teksten kombinerer kristne elementer med eldre språk og forestillinger. Men det er vanskeligere å si hva dette betyr for personen som brukte staven. Vi kan ikke uten videre konkludere med at vedkommende «egentlig» var hedensk, eller at kristendommen bare var et overfladisk lag.
Det er bedre å si at teksten viser religiøs blanding eller kontinuitet i praksis. En kristen bønn kunne ta opp i seg eldre forestillinger om jord, sol, tall, sykdom og virksomme ord. Konvertering innebar ikke nødvendigvis at alle tidligere ritualformer forsvant samtidig.
Uttrykket «ni nød» eller «ni behov» har fått stor betydning i forskningen. Tallet ni er kjent fra flere norrøne tekster og mytologiske sammenhenger. Men forbindelsen mellom nettopp dette uttrykket og en bestemt magisk metode er usikker. Noen forskere har sett «de ni nødene» som destruktive krefter. Andre har tolket dem som noe som driver sykdom bort.
Her er det faglig redelig å skrive at uttrykket er gåtefullt, men at det forekommer i flere magiske eller helbredelsesrelaterte sammenhenger. Det er derimot ikke grunnlag for å beskrive de ni nødene som en fast, velkjent «trylleformel» med én bestemt betydning.
Også begrepet «helbredende hender» må tolkes med varsomhet. Det kan uttrykke en konkret forestilling om at en helbreder hadde kraft gjennom berøring. Det kan også være en poetisk måte å beskrive medisinsk eller religiøs kompetanse på. Vi kan ikke vite om staven ble brukt til håndspåleggelse, båret som amulett eller inngikk i en mer omfattende prosess.
Profeti, minne og gåter
Röksteinen i Sverige er kanskje den runeinskriften som tydeligst viser hvor vanskelig det er å skille mellom historie, litteratur og spekulasjon.
Steinen ble reist omkring 800–900 til minne om en død mann ved navn Vámóðr. Den inneholder fortellinger om krigsbytte, konger, helter, guden Tor og en rekke gåtefulle passasjer. Den bruker flere runesystemer og har et komplekst oppsett.
Historisk dokumentasjon: Röksteinen eksisterer, kan dateres og inneholder en lang, delvis kryptert tekst med minneformel, fortellinger og mytiske eller historiske referanser.
Faglig tolkning: Teksten kan ha vært ment for et lokalt fellesskap som kjente fortellingene. Gjentakelsen av en formulering som kan oversettes med «jeg sier et folkeminne» eller «jeg sier til de unge menn», kan ha knyttet steinen til muntlig tradisjon og kollektiv hukommelse.
Mer usikker spekulasjon: At Röksteinen er en direkte profeti om Ragnarök, eller at den ble reist som en reaksjon på klimakatastrofen etter år 536, er interessante hypoteser, men ikke beviste fakta. Det samme gjelder ideen om at hele steinen først og fremst handler om å forberede samfunnet på en kommende verdenskatastrofe.
Det er mulig at klimatiske kriser og minner om sult og død har påvirket den kulturelle bakgrunnen for teksten. Slike forbindelser kan gjøre tolkningen historisk meningsfull. Men det er et langt sprang fra «samfunnet opplevde klimatiske katastrofer» til «runemesteren skrev steinen for å profetere Ragnarök».
Röksteinen bør derfor beskrives som en tekst som kan leses i lys av profeti, katastrofeminner og mytisk tid – ikke som en entydig profeti.
Maltsteinen i Danmark er enda mer usikker. Den inneholder en fuþark-rekke, gjentatte tegnsekvenser og formuleringer som kan oversettes med «glederuner» og «runer for evig vennskap». Forskere har foreslått at teksten kan være en minneinnskrift, en forbannelse, en gåte eller en rituell formel.
Når teksten inneholder uvanlige mønstre, er det fristende å tolke dem som bevisst magisk koding. Men det finnes også andre muligheter: språklig endring, lokal skrivetradisjon, feil, ufullstendig tekst eller en blanding av flere konvensjoner.
Det er ikke sikkert at enhver uvanlig runeform er kryptisk med vilje. Og det er ikke sikkert at enhver gjentakelse er en trylleformel.
Beskyttelse og kjærlighet
På Bryggen i Bergen ble det funnet en stav som omtales som en bótrúnar-stav. Den inneholder formuleringer om hjelpende og beskyttende runer, vern mot alver, troll og jotner, men også trusler mot en kvinne som ikke gjengjelder skriverens kjærlighet.
Teksten kan omtrent gjengis slik: «Jeg risser hjelpende runer. Jeg risser beskyttende runer.» Deretter følger en formulering som ser ut til å ønske kvinnen uro, søvnløshet og smerte.
Her er det rimelig å snakke om en magisk eller forbannelseslignende tekst, fordi innskriften selv omtaler «hjelperuner» og «beskyttelsesruner», samtidig som den uttrykker et ønske om å påvirke en annen person.
Men også her finnes det usikkerhet. Vi vet ikke om teksten var alvorlig ment, om den var en privat klage, en del av et kjærlighetsritual, en spøk eller et forsøk på å skremme. Det er heller ikke sikkert at skriveren faktisk trodde at kvinnen ville bli rammet av overnaturlig skade.
Det vi kan si, er at teksten bruker et språk som gjør følelser og vilje til en potensiell kraft. Den forsøker å formulere et forhold – kanskje et ønske om kjærlighet, kanskje en reaksjon på avvisning – som om ordene kunne endre situasjonen.
Dette er et godt eksempel på hvordan runer kan være mer enn informasjon. De kan være ytringer som søker å gjøre noe. Men «søker å gjøre noe» er ikke det samme som «virket overnaturlig».
Frykt og respekt
Runene viser et samfunn der magiske forestillinger kunne være både respektert og fordømt. Det er dokumentert at enkelte innskrifter omtaler magiske praksiser eller personer i negative vendinger. Det er også dokumentert at andre tekster ber om hjelp, helse og beskyttelse fra guder eller gjennom runer.
Det er derfor rimelig å beskrive seiðr som et omstridt felt. Men vi bør unngå å fremstille samfunnet som om alle hadde samme holdning.
Botham legger vekt på forholdet mellom seiðr og ergi, særlig forestillinger om umandighet og sosial skam i forbindelse med mannlige magiutøvere. Dette bygger på en bredere forskningsdiskusjon om kjønn, seksualitet, ære og magi i norrøn tid. Likevel må også dette nyanseres. Begrepet ergi forekommer i bestemte juridiske og litterære sammenhenger, og det kan ikke uten videre brukes som en fullstendig beskrivelse av alle mannlige seiðr-utøvere eller hele det norrøne samfunnets syn på dem.
På samme måte bør vi være varsomme når vi skriver at vǫlver eller kvinnelige seiðr-utøvere hadde «stor makt». Kildene viser at kvinner kunne være knyttet til spådom, ritualer og magi, og arkeologiske funn av staver i kvinnegraver er relevante. Men gjenstandene forteller ikke alltid nøyaktig hvem som brukte dem eller hva de ble brukt til. En stav kan være et rituelt redskap, et symbol på status eller en gjenstand med flere funksjoner.
Her er formuleringen «kan ha vært» ofte mer historisk presis enn «var».
Hva kan vi egentlig vite?
Runeinskriftene gir oss en sjelden nærhet til fortiden. De er originale spor fra mennesker som levde i en tid der svært mye kommunikasjon var muntlig. De kan inneholde navn, slektskap, minne, lov, religion, forbannelser og helbredelsesønsker.
Men de er ikke vinduer som gir oss et komplett utsyn over fortiden. De er enkeltstående spor.
En minnesmerkeinnskrift forteller oss at noen ønsket å bevare et navn. Den forteller ikke hvordan alle i området tenkte om den døde. En helbredelsesformel viser at noen skrev eller brukte et slikt språk. Den beviser ikke at alle hadde samme medisinske eller religiøse oppfatning. En forbannelse viser at trusselen ble formulert. Den beviser ikke at den faktisk ble fryktet eller virket.
Derfor må vi bruke ord som «kan», «trolig», «muligens», «en mulig tolkning» og «forskerne er uenige». Slike formuleringer gjør ikke historien mindre spennende. De gjør den mer troverdig.
På en måte minner runeforskningen om å lytte til en sang der flere vers har gått tapt. Vi kan høre rytmen, enkelte ord og kanskje omrisset av fortellingen. Men vi må ikke fylle hullene med vår egen stemme uten å si fra at det er vi som synger.
Når runene fortsatt taler
Runene var ikke automatisk magiske. De kunne brukes til hverdagslige beskjeder, navn og minnetekster. Men i bestemte sammenhenger kunne de få en rituell eller magisk funksjon – særlig når teksten selv uttrykker forbannelse, helbredelse, vern, guddommelig påkallelse eller en annen form for påvirkning.
Det historiske materialet gir oss grunnlag for å si at mennesker i Skandinavia brukte runer i tekster som kunne ha religiøse og magiske overtoner. Det gir oss også grunnlag for å undersøke hvordan minne, sykdom, fare, kjærlighet og skjebne ble uttrykt.
Men det gir oss ikke tillatelse til å gjøre alle hypoteser til fakta.
Det er dokumentert at Glavendrupsteinen påkaller Tor. Det er rimelig å tolke trusselen mot den som skader steinen som beskyttende. Det er mer usikkert om forbannelsen ble oppfattet bokstavelig, juridisk eller symbolsk.
Det er dokumentert at Ribe-staven ber om helbredelse og bruker kristne så vel som eldre religiøse uttrykk. Det er rimelig å se teksten som et eksempel på blandede tradisjoner. Det er mer usikkert hvordan staven faktisk ble brukt i praksis.
Det er dokumentert at Röksteinen inneholder gåter, minner og mytiske referanser. Det er rimelig å knytte den til kulturell hukommelse. Det er mer spekulativt å hevde at den entydig profeterer Ragnarök.
Det er dokumentert at Bryggen-staven omtaler beskyttelse og uttrykker fiendtlighet mot en kvinne. Det er rimelig å kalle teksten forbannelseslignende eller magisk ladet. Det er ikke mulig å vite sikkert om den var ment som alvorlig ritual, trussel eller personlig uttrykk.
Slik blir seiðr en historisk virkelighet på et bestemt nivå: Ikke fordi vi kan bevise at forbannelser virket, eller at sykdommer ble drevet ut av kroppen, men fordi mennesker skrev, risset og brukte språk som forutsatte at ord, tegn og ritualer kunne ha betydning i møte med usynlige krefter.
Runene forteller oss ikke bare hva fortidens mennesker gjorde.
De viser oss også hva de forsøkte å beskytte, hva de fryktet, hva de håpet på – og hvor mye vi fortsatt ikke vet.
Akademiske kilder
Hovedkilde
Botham, Harley Nicole. Interpreting Old Norse Magic: A Thematic Analysis of Seiðr, According to Runic Inscriptions. MLitt-avhandling i Viking Studies, University of the Highlands and Islands, 30. juli 2024.
Bothams avhandling er hovedgrunnlaget for artikkelen. Den inneholder analyser av runeinskrifter, translitterasjoner, oversettelser, forskningshistorikk og en tematisk gjennomgang av forbannelse, helbredelse, profeti og beskyttelse.
Sekundærlitteratur
Barnes, Michael P. Runes: A Handbook. Woodbridge: Boydell Press, 2012.
Brink, Stefan. Arbeider om førkristen nordisk religion, forn siðr, kultpraksis, sosiale strukturer og nordisk kulturhistorie, blant annet publikasjoner fra 2007, 2008, 2020 og 2021.
Dillmann, François-Xavier. Arbeider om magi, seiðr og magikere i norrøne kilder, særlig publikasjoner fra 2006.
Düwel, Klaus, og Robert Nedoma. Arbeider om runologi, runeinskrifter, religion og magi, blant annet publikasjoner fra 2023.
Gardeła, Leszek. Arbeider om staver, graver, rituelle gjenstander og magiske praksiser i vikingtidens Skandinavia, blant annet publikasjoner fra 2008 og 2016.
Gustavson, Helmer. Arbeider om runeinskrifter, materialitet, helbredelse og magiske gjenstander, blant annet publikasjoner fra 2010.
Jesch, Judith, og Christina Lee. Arbeid om Ribe-innskriften og middelalderske helbredelsesformularer, publisert i 2019.
Kieckhefer, Richard. Arbeider om magi, seksualitet og forestillinger om sosialt og religiøst avvik i middelalderen, blant annet publikasjoner fra 1991.
Larrington, Carolyne. The Poetic Edda. Oxford: Oxford University Press, 1996. Senere reviderte utgaver er også brukt i forskningssammenheng.
MacLeod, Mindy, og Bernard Mees. Runic Amulets and Magic Objects. Woodbridge: Boydell Press, 2006.
McKinnell, John, Rudolf Simek og Klaus Düwel. Runes, Magic and Religion: A Sourcebook. Wien: Fassbaender, 2004.
Mitchell, Stephen A. Witchcraft and Magic in the Nordic Middle Ages. Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 2011.
Moltke, Erik. Runes and Their Origin: Denmark and Elsewhere. København: Nationalmuseet, 1985.
Nielsen, Karl Martin. Arbeider om magiske runeinskrifter, formularer og tematiske mønstre, blant annet publikasjoner fra 1985.
Price, Neil. The Viking Way: Magic and Mind in Late Iron Age Scandinavia. Uppsala: Department of Archaeology and Ancient History, 2002.
Price, Neil. Arbeider om seiðr, nordisk magi, religion, sjamanisme og kulturell kontinuitet, blant annet publikasjoner fra 2008.
Raudvere, Catharina. Arbeider om seiðr, magi, ritualer, skjebne og norrøn kultur, blant annet publikasjoner fra 2001, 2003 og 2009.
Schulte, Michael. Arbeider om runeinskriftenes språk, muntlighet, formularer og rituelle funksjon, blant annet publikasjoner fra 2006 og 2008.
Simek, Rudolf. Dictionary of Northern Mythology. Cambridge: D. S. Brewer, 1993.
Sørensen, Preben Meulengracht. Arbeider om ære, seksualitet, ergi og samfunnets syn på magi i norrøn tid, blant annet publikasjoner fra 1983.
Strömbäck, Dag. Arbeider om seiðr, sjamanisme og spådom i norrøn tradisjon, først publisert i 1935 og senere utgitt i reviderte utgaver.
Tolley, Clive. Arbeider om sjamanisme, seiðr og magiske praksiser i middelalderens nordiske kilder, blant annet publikasjoner fra 2009.
Williams, Henrik. Arbeider om runologi, translitterasjon, runeforståelse og metodiske utfordringer ved tolkning av runeinskrifter, blant annet publikasjoner fra 2008 og 2010.
Primærkilder
Følgende runeinskrifter og gjenstander omtales i artikkelen:
Björketorpsteinen, DR 360.
Glavendrupsteinen, DR 209.
Sønder Vinge-steinen 2, DR 83.
Skernsteinen, DR 81.
Glemmingesteinen, DR 338.
Röksteinen, Ög 136.
Maltsteinen, DR NOR1988;5.
Hemdrup-staven, DR EM85;350.
Ribe-helbredelsesstaven, DR EM85;493.
Bryggen-innskrift 145, N B380.
Bryggen bótrúnar-stav, N B257.
Kvinneby-platen, Öl SAS1989;43.
Lund-lærsliren, DR EM85;475A.
