Det er viktig å forstå forskjellen mellom religiøse opplevelser, slik som kraftdyr, visjoner og åndekontakt i sjamanismen, og symptomer på psykisk sykdom, selv om de overfladisk kan virke like. Av og til møtes den sjamanistiske utøveren med at det settes spørsmål om dette, også fra helsepersonell. I denne artikkelen forsøker vi derfor å forklare forskjellen. Forskning har gitt innsikt i hvordan religiøse opplevelser, særlig innenfor sjamanistiske tradisjoner, ofte er kulturelt betinget og bevisst oppsøkes, mens psykisk sykdom som schizofreni og andre psykose-lidelser ofte er ufrivillige og forstyrrer en persons evne til å fungere normalt. Vitenskapelig sett er det også mulig å skille mellom disse opplevelsene. Det er viktig å ta med i betraktningen at denne artikkelen er skrevet ut i fra et vitenskapelig ståsted og at man i for eksempel tradisjonell sjamanisme kan ha helt andre synspunkter på dette.

Kulturell kontekst og intensjon
Sjamanistiske opplevelser som visjoner, kraftdyr, og åndekontakt er sentrale elementer i en strukturert og kulturell ramme. Sjamaner bevisst oppsøker disse opplevelsene gjennom ritualer, ofte i sammenheng med helbredelse, veiledning eller spirituell innsikt. Dette er en aktiv prosess der sjamanen bruker spesifikke teknikker som trommereiser, fasting, eller meditasjon for å oppnå en endret bevissthetstilstand. Slike opplevelser er anerkjent og validert av samfunnet som en normal del av spirituell praksis.

I motsetning er psykiske lidelser som schizofreni ofte preget av ufrivillige, forstyrrende symptomer, inkludert hallusinasjoner og vrangforestillinger som mangler en kulturell ramme. Disse symptomene kan oppstå uten intensjon, og de er vanligvis ikke ansett som meningsfylte av personen eller samfunnet rundt. Ifølge DSM-5 (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), er en nøkkelfaktor for å diagnostisere psykiske lidelser graden av funksjonsnedsettelse personen opplever, noe som sjelden er tilfellet for sjamaner i deres kultur.

I sin bok Shamanism. The Neural Ecology of Consciousness and Healing, påpeker Michael Winkelman at sjamanistiske praksiser er universelle fenomener i menneskelige samfunn og fungerer som en form for ritualisert, kontrollerbar erfaring. Disse opplevelsene skiller seg vesentlig fra patologiske tilstander ved at de er integrert i kulturelle ritualer som har helsemessige, terapeutiske eller spirituelle formål (Winkelman, 2000).

Kontroll over opplevelsen
Sjamaner har ofte høy grad av kontroll over sine visjoner og spirituelle erfaringer. De kan starte, styre og avslutte en åndereise gjennom bruk av bestemte ritualer og teknikker. Dette er en annen viktig forskjell fra psykiske sykdommer, hvor hallusinasjoner og vrangforestillinger vanligvis er utenfor personens kontroll og kan være skremmende eller forstyrrende.

Når en sjaman kontakter ånder eller ser kraftdyr, er det innenfor en forståelse av at det finnes en hensikt eller mening bak opplevelsen. Dette skjer ofte i trygge rammer og med en forståelse av at opplevelsen tjener til å hjelpe eller veilede. For personer med psykiske lidelser er hallusinasjoner ofte kaotiske, forvirrende, og svekker deres evne til å skille mellom virkelighet og illusjon.

Anthony Wallace, en antropolog som har studert religiøse erfaringer og deres forhold til mental helse, har påpekt at i sjamanistiske kulturer blir disse opplevelsene ikke bare anerkjent som normale, men som helbredende verktøy for både individet og fellesskapet (Wallace, 1966). Dette indikerer at sjamanistiske erfaringer er under kontroll og tjener en funksjonell rolle, i motsetning til ukontrollerte symptomer ved psykisk sykdom.

Nevrobiologiske forskjeller
Nevrologisk forskning har vist at sjamanistiske transe-tilstander og hallusinasjoner relatert til psykiske sykdommer involverer forskjellige deler av hjernen. Når sjamaner går inn i transe-tilstander, skjer det en synkronisering mellom hjernebølger, spesielt theta- og alfabølger, noe som skaper en rolig, meditasjonslignende tilstand som er preget av fokusert bevissthet. Dette er en kontrollert endring i bevisstheten, ofte oppnådd gjennom spesifikke teknikker som tromming eller chanting.

Ved psykisk sykdom som schizofreni, derimot, er hjerneaktiviteten ofte dysregulert. Det er påvist ubalanser i dopamin- og glutamat-systemene, noe som fører til uforutsigbare hallusinasjoner og vrangforestillinger. Disse endringene skjer uten personens kontroll og fører ofte til forstyrret tenkning og adferd.

Forskning av Michael Persinger og andre innen nevroteologi har utforsket hvordan spesifikke hjernebølgeendringer under kontrollerte religiøse opplevelser, inkludert sjamanistiske ritualer, skiller seg fra dysfunksjonelle hjerneprosesser i psykiske sykdommer. Persinger konkluderte med at visse kontrollerte spirituelle erfaringer kan ha en helsemessig og helbredende effekt, noe som står i kontrast til de kaotiske opplevelsene ved psykisk sykdom (Persinger, 1987).

Personlig og sosial funksjonsevne
Religiøse opplevelser i sjamanisme har en positiv funksjon i både individets og samfunnets liv. Sjamanen fungerer ofte som en veileder, healer og åndelig leder, og hans eller hennes opplevelser blir sett på som verdifulle av samfunnet. Sjamaner opprettholder vanligvis høy sosial funksjon og spiller en aktiv rolle i fellesskapet. De spirituelle opplevelsene er integrerte i deres daglige liv og anerkjennes som legitime og meningsfulle.

Psykiske lidelser, på den annen side, fører ofte til en redusert funksjonsevne både sosialt og personlig. Hallusinasjoner eller vrangforestillinger kan svekke en persons evne til å arbeide, opprettholde sosiale relasjoner, eller ta vare på seg selv. Dette er et sentralt diagnostisk kriterium i psykiatrien, hvor graden av nedsatt funksjonsevne brukes til å skille mellom psykisk sykdom og normale variasjoner i menneskelig erfaring.

Psykiateren Stanislav Grof har fremmet forståelsen av spirituelle opplevelser som en del av den menneskelige bevissthetsutviklingen, og har fremhevet at slike opplevelser kan være helsefremmende snarere enn patologiske, avhengig av konteksten de oppstår i (Grof, 1985). Dette perspektivet understøtter at sjamanistiske opplevelser ikke er uttrykk for sykdom, men en naturlig del av menneskelig spiritualitet.

Selv om religiøse opplevelser innenfor sjamanismen, som visjoner, åndekontakt, og kraftdyr, kan virke likt symptomer på psykisk sykdom, er det vesentlige forskjeller mellom dem. Sjamanistiske opplevelser er kulturelt kontekstuelt, bevisst fremkalte, og oppleves som meningsfylte både for individet og samfunnet. Psykisk sykdom, derimot, er preget av ufrivillige, kaotiske symptomer som ofte forstyrrer individets daglige funksjon. Forskning på nevrologi, kulturantropologi og bevissthet støtter ideen om at sjamanistiske opplevelser ikke er patologiske, men en del av menneskets naturlige evne til å utforske bevissthet og åndelighet.

Kilder:

Grof, S. (1985). Beyond the Brain: Birth, Death, and Transcendence in Psychotherapy. SUNY Press.
Persinger, M. A. (1987). Neuropsychological bases of God beliefs. Praeger.
Wallace, A. F. C. (1966). Religion: An anthropological view. Random House.
Winkelman, M. (2000). Shamanism: The Neural Ecology of Consciousness and Healing. Bergin & Garvey.

‍