Både den nordamerikanske urfolkstradisjonen kjent som vision quest og den norrøne praksisen utiseta er dypt forankret i spirituelle søken etter innsikt og veiledning. Til tross for at de stammer fra vidt forskjellige kulturer og tidsperioder, deler disse ritualene flere fellestrekk som er vanlige i sjamanistiske praksiser verden over. Samtidig er det viktige forskjeller i både den kulturelle konteksten og utførelsen av disse ritualene. Denne artikkelen utforsker likhetene og forskjellene mellom vision quest og utiseta med utgangspunkt i vitenskapelige kilder og antropologiske perspektiver.

Hva er vision quest?
En vision quest er en ritualisert overgangsrite som finnes i flere nordamerikanske urfolkskulturer, særlig blant Plains-indianerne som Lakota, Blackfoot og Crow. Denne praksisen innebærer vanligvis at en person tilbringer flere dager i isolasjon i naturen, ofte uten mat og vann, for å oppnå en visjon fra åndeverdenen. Visjonen kan gi innsikt i livets retning, personlig kraft, eller spirituell veiledning.

Ifølge antropologiske studier er vision quest ofte en del av en større åndelig trening og forberedelse som involverer rituell rensing, bønn og tilkobling til forfedrene. Ritualet har både individuelle og samfunnsmessige implikasjoner, ettersom den som gjennomgår prosessen søker veiledning som kan være til nytte for både seg selv og sin stamme (Cousineau, 1990).

Hva er utiseta?
Utiseta stammer fra norrøn religion og er beskrevet som en praksis hvor en person setter seg ute på et hellig sted, som en gravhaug eller i villmarken, for å oppnå innsikt eller kommunikasjon med åndelige vesener. I likhet med vision quest innebærer utiseta isolasjon i naturen og kan også inkludere en søken etter visjoner eller svar på viktige spørsmål.

Den norrøne utiseta var ofte knyttet til seid, en form for norrøn magi, og kunne innebære trance-lignende tilstander for å kommunisere med forfedrene eller andre åndevesener (Price, 2019). Praktikanten kunne oppnå kunnskap om fremtiden eller veiledning for samfunnet gjennom kommunikasjon med naturånder eller guddommer som var forbundet med spesifikke steder.

Sammenligning av vision quest og utiseta
1. Formål og åndelig søken
Begge tradisjoner deler et felles formål: å oppnå innsikt eller visjoner gjennom kontakt med åndeverdenen. I vision quest søker den enkelte gjerne veiledning for sitt eget liv, som kan omfatte personlige beslutninger, forståelse av deres rolle i stammen, eller hvordan de kan oppnå åndelig kraft. Denne prosessen er ofte en overgangsrite, særlig for unge mennesker, og er en viktig del av deres personlige og spirituelle utvikling (Irwin, 1994).

På den andre siden, var utiseta også et verktøy for å få innsikt, men denne innsikten kunne være mer spesifikt rettet mot å forstå fremtiden, kommunisere med forfedre, eller få råd fra guder eller naturånder. I motsetning til vision quest som ofte involverer en overgangsprosess, kunne utiseta brukes i flere ulike sammenhenger, både for personlig og samfunnsmessig nytte (Price, 2019).

2. Ritualets strukturelle elementer
En viktig forskjell mellom vision quest og utiseta er ritualets formelle struktur. Vision quest foregår ofte under veiledning fra en eldre eller åndelig leder som hjelper til med forberedelsene, som rensing gjennom svetthytte-seremonier (Inipi blant Lakota-folket). Dette er en prosess som strekker seg over flere dager med faste, bønn og isolasjon i naturen. Den som søker visjon, setter seg alene på et hellig sted, som en fjelltopp eller i en dal, for å vente på en åndelig åpenbaring (Irwin, 1994).

Utiseta er mindre formelt strukturert, og det er ingen kjent bevis for at det nødvendigvis var en del av en større overgangsrite. I stedet var det ofte en praksis som kunne utøves uavhengig, selv om den var knyttet til seid og norrøn magi. Det var viktig at utiseta fant sted på et hellig sted, som en gravhaug eller et annet naturlig område forbundet med åndelige krefter (Price, 2019).

3. Naturens rolle
Naturens rolle er sentral i begge praksiser. For både de nordamerikanske urfolkene og de norrøne kulturene, var naturen gjennomsyret av åndelig kraft. I en vision quest er isolasjon i naturen et vesentlig element, da det å være alene blant naturens krefter gir tilgang til det hellige og åndeverdenen. Åndene man kommuniserer med er ofte forbundet med dyr eller naturlige elementer, som fjell eller skoger (Neihardt, 1932).

På samme måte er utiseta også sterkt knyttet til naturlige omgivelser. Utøveren plasserer seg på et hellig sted, ofte utenfor menneskelige bosetninger, der åndene er nærværende. Åndelig kontakt oppnås gjennom en dyp tilkobling til stedets naturkrefter, og dette ligner mye på hvordan vision quest utføres i naturskjønn isolasjon (Price, 2019).

4. Kroppslig Asketisme
Begge praksisene inneholder en viss grad av kroppslig asketisme som en måte å forberede seg på den åndelige opplevelsen. Under en vision quest faster den som søker visjon i flere dager, avstår fra mat og vann, og utsetter seg for naturens elementer uten beskyttelse. Denne kroppslige renselsen ses som en metode for å styrke den åndelige kontakten (Irwin, 1994).

Utiseta kan også ha involvert en form for kroppslig utholdenhet, da utøveren satt ute i lengre perioder, ofte i all slags vær. Likevel er det ikke like sterk tradisjon for faste eller fysisk lidelse som i den nordamerikanske vision quest.

En forbudt tradisjon

Etter innføringen av kristendommen i Norge og resten av Norden på 1000-tallet, ble gamle førkristne ritualer, inkludert utiseta, ansett som hedenske og farlige for den nye troen. I middelalderen ble utiseta forbundet med trolldom og heksekunst, og slik praksis ble straffbart under lover mot hekseri og magi. Det kristne samfunnets syn på disse ritualene som kjetterske og djevelske bidro til at mange av de gamle sjamanistiske skikkene forsvant eller ble undertrykt. Heldigvis er dette i ferd med og snu og Sjamanistisk Forbund er med på å revitalisere og bringe liv til denne tradisjonen.

‍

Kilder

Cousineau, P. (1990). The Soul of the World: A Modern Book of Hours. Harper & Row.
Irwin, L. (1994). The Dream Seekers: Native American Visionary Traditions of the Great Plains. University of Oklahoma Press.
Neihardt, J. G. (1932). Black Elk Speaks. William Morrow & Co.
Price, N. (2019). The Viking Way: Magic and Mind in Late Iron Age Scandinavia. Oxbow Books.

‍

‍

‍