Sjamanisme er en av de eldste åndelige praksisene i menneskehetens historie, med røtter som strekker seg minst 30 000 år tilbake i tid. Til tross for dette blir sjamanistiske tradisjoner og organisasjoner som Sjamanistisk Forbund ofte kategorisert som "nyreligiøsitet" i moderne diskurs. Denne kategoriseringen reiser viktige spørsmål om definisjon, kulturell kontinuitet og maktstrukturer i samfunnet.

Sjamanismens historiske røtter

Sjamanistiske praksiser har vært en integrert del av mange urfolks kulturer over hele verden i årtusener. Arkeologiske funn og hulemalerier tyder på at sjamanistiske ritualer og trosforestillinger har eksistert siden paleolittisk tid. Disse tradisjonene har overlevd gjennom muntlig overlevering og kontinuerlig praksis, selv om de har gjennomgått endringer og tilpasninger over tid.

I samisk kultur har sjamanisme vært en sentral del av den åndelige og kulturelle arven. Noaidi, den samiske sjamanen, har spilt en viktig rolle i samfunnet som helbreder, åndelig veileder og formidler mellom mennesker og naturens krefter. Denne tradisjonen har overlevd til tross for århundrer med undertrykkelse og forsøk på utryddelse.

Undertrykkelse og overlevelse

Sjamanistiske tradisjoner har møtt betydelig motstand og undertrykkelse gjennom historien, spesielt under kolonisering og kristning av urfolksområder. I Norden ble samiske sjamaner forfulgt, torturert og henrettet på 1600-tallet under anklager om kjetteri og hekseri. Deres hellige gjenstander, som runebommer, ble brent, og praksisen ble stemplet som demonisk.

Til tross for denne systematiske undertrykkelsen har sjamanistiske tradisjoner overlevd. Dette vitner om tradisjonens dype røtter og tilpasningsevne. Mange urfolk har bevart sine åndelige praksiser i det skjulte eller tilpasset dem til nye forhold, noe som har sikret deres overlevelse gjennom generasjoner.

Sjamanisme som levende tradisjon

En av hovedgrunnene til at sjamanisme ikke bør kategoriseres som nyreligiøsitet er dens kontinuerlige tilstedeværelse og evolusjon gjennom historien. En levende kultur kjennetegnes av dens evne til å tilpasse seg og utvikle seg i takt med samfunnet, samtidig som den bevarer sine kjerneverdier og praksiser.

Moderne sjamanistiske bevegelser, som Sjamanistisk Forbund, representerer en fortsettelse og revitalisering av disse eldgamle tradisjonene. De tilpasser gamle praksiser til moderne kontekster, noe som er et tegn på en levende og dynamisk tradisjon snarere enn en ny religion.

Interesser bak "nyreligiøs" stempelet

Kategoriseringen av sjamanisme som nyreligiøsitet kan tjene visse interesser

Religiøs dominans: Etablerte religioner kan ønske å marginalisere alternative åndelige praksiser for å bevare sin kulturelle og åndelige autoritet.

Akademisk kategorisering: Forskere kan finne det enklere å plassere moderne sjamanistiske bevegelser i samme kategori som andre nyere åndelige retninger, selv om dette overser deres historiske røtter.

Politisk og kulturell makt: Ved å stemple urfolks åndelige praksiser som "nye" kan dominerende kulturer undergrave deres legitimitet og krav på kulturarv og landrettigheter.

Markedsinteresser: Å presentere sjamanisme som noe "nytt" og "eksotisk" kan gjøre det mer attraktivt for et moderne, spirituelt søkende publikum.

Utfordringer med "nyreligiøs" kategorisering

Å kategorisere sjamanisme som nyreligiøsitet er problematisk av flere grunner:

Historisk uriktig: Det ignorerer den lange historien og kontinuiteten i sjamanistiske tradisjoner.

Kulturell appropriasjon: Det kan legitimere overfladisk adopsjon av urfolks praksiser uten forståelse for deres dype kulturelle betydning.

Undervurdering av kompleksitet: Det forenkler de mangfoldige og sofistikerte åndelige systemene som sjamanisme representerer.

Marginalisering: Det kan bidra til fortsatt marginalisering av urfolks åndelige praksiser i det bredere samfunnet.

Sjamanismens moderne relevans

I dagens samfunn opplever sjamanistiske praksiser en fornyet interesse. Dette skyldes delvis en økende bevissthet om miljøspørsmål og et ønske om å gjenopprette forbindelsen med naturen. Sjamanismens holistiske verdenssyn, som vektlegger balanse mellom mennesker og natur, resonerer med mange som søker alternativer til materialistiske livssyn.

Moderne sjamanistiske bevegelser arbeider ofte aktivt med miljøvern og bevaring av naturlige habitater. De bruker sin plattform til å undervise om viktigheten av å beskytte jorden og dens ressurser, noe som bidrar til en voksende bevegelse mot bærekraftig praksis.

Sjamanisme, med sin dype historiske forankring og kontinuerlige tilstedeværelse i mange kulturer, kan ikke rettferdig kategoriseres som nyreligiøsitet. Dens overlevelse gjennom århundrer med undertrykkelse og dens evne til å tilpasse seg moderne kontekster vitner om en levende og dynamisk tradisjon.

Å anerkjenne sjamanismens historiske legitimitet og moderne relevans er viktig for å respektere urfolks kulturarv og bidra til en mer inkluderende forståelse av åndelige praksiser. Det er også essensielt for å verdsette de unike perspektivene og kunnskapene som sjamanistiske tradisjoner kan tilby i møte med dagens globale utfordringer, spesielt innen miljøvern og bærekraftig utvikling.

Kildehenvisninger

Vårt Land. (2024). Pinsepastor mener Märtha Louise leder folk i kontakt med ander som ikke er fra Gud.

Sjamanistisk Forbund. (2024). Sjamanisme og naturforbindelse.

Universitetet i Oslo. (Udatert). Norsk nysjamanisme i media.

Eliade, Mircea. (2004). Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy.

Heissig, Walther. (1980). The Religions of Mongolia.

Bäckman, Louise & Hultkrantz, Åke. (1978). Studies in Lapp Shamanism.

‍