Sjamanisme har dype røtter i både samisk og norrøn kultur, hvor kvinnelige sjamaner har spilt betydningsfulle roller, selv om deres bidrag ofte har vært underkommunisert i historiske kilder. En sammenlignende analyse av kvinnelige sjamaner i disse tradisjonene gir verdifull innsikt i førkristen spiritualitet i Norden og dens utvikling over tid.

I det samiske samfunnet var noaidien (sjamanen) en sentral skikkelse, og kvinnelige noaider hadde en viktig plass. De ble ansett for å ha spesielle evner knyttet til helbredelse, fødsel og kvinnehelse, men deres rolle var ikke begrenset til disse områdene. Kvinnelige noaider kunne også utføre ritualer og praksiser som tradisjonelt ble assosiert med mannlige sjamaner, som å lede viktige seremonier og kommunisere med mektige ånder.

I den norrøne kulturen finner vi volvene, som på mange måter kan sammenlignes med kvinnelige sjamaner. Volvene var høyt respekterte seeresser som praktiserte seid, en form for magi som har mange likhetstrekk med sjamanistiske praksiser. De ble konsultert for spådommer, helbredelse og for å påvirke skjebnen.

Både i samisk og norrøn kultur hadde kvinner generelt en sterkere posisjon i samfunnet sammenlignet med mange andre samtidige kulturer. Dette reflekteres i deres religiøse og åndelige roller. Kvinner hadde rettigheter knyttet til eiendom, skilsmisse og arv, og kunne inneha betydningsfulle posisjoner i samfunnet.

Trude Fonneland, professor ved Tromsø Museum, har gjennom sin forskning belyst betydningen av kvinnelige sjamaner i både samisk og norrøn tradisjon. Hun påpeker at kvinners rolle i sjamanistiske praksiser ofte har blitt oversett eller nedtonet i historiske kilder, delvis på grunn av den kristne påvirkningen og de mannlige misjonærene som nedtegnet mye av den tidlige historien om nordisk sjamanisme. Det kan være flere årsaker til denne nedtoningen.

Kristne misjonærers innflytelse: Fra middelalderen og fremover var det hovedsakelig kristne misjonærer og geistlige som dokumenterte sjamanistiske praksiser i Norden. Deres perspektiv var ofte preget av en kristen verdensanskuelse som kunne føre til mistolkninger eller bevisst nedvurdering av kvinners roller i sjamanistiske praksiser.

Mannsdominert historieskrivning: De fleste forfattere og oppdagelsesreisende som dokumenterte sjamanistiske praksiser var menn, noe som ofte resulterte i et mannlig perspektiv og fokus i kildene.

Kulturelle og religiøse begrensninger: I mange nordiske samfunn hadde kvinner begrenset tilgang til offentlige religiøse roller, spesielt etter kristendommens inntog. Dette kan ha redusert deres synlighet i sjamanistiske praksiser som ble observert og nedtegnet.

Misforståelser og fordommer: Kristne observatører kan ha misforstått eller oversett kvinners roller på grunn av egne kulturelle og religiøse fordommer. Sjamanistiske praksiser utført av kvinner kan ha blitt tolket som "hekseri" eller "trolldom" og dermed blitt fordømt eller ignorert.

Fokus på mannlige sjamaner: I noen nordiske kulturer var mannlige sjamaner mer synlige i offentlige ritualer, mens kvinnelige sjamaner kan ha hatt mer private eller huslige roller som var mindre synlige for utenforstående observatører.

Språklige barrierer: Termer brukt for å beskrive kvinnelige sjamaner i nordiske språk kan ha blitt oversett eller mistolket i oversettelser og nedtegnelser gjort av kristne misjonærer som ofte ikke behersket de lokale språkene fullt ut.

Kristen påvirkning på lokale kulturer: Kristendommens inntog i Norden påvirket ofte lokale kulturer og forsterket patriarkalske strukturer, noe som kan ha marginalisert kvinnelige sjamaner ytterligere.

Tap av muntlige tradisjoner: Mye kunnskap om kvinnelige sjamaner i Norden kan ha blitt overført muntlig og gått tapt over tid, spesielt etter kristendommens innføring og undertrykkelsen av tradisjonelle praksiser.

Nyere arkeologiske funn og reanalyser av historiske kilder har begynt å kaste nytt lys over kvinners betydning i både samisk og norrøn sjamanisme. Gravfunn av kvinner med sjamanistiske gjenstander har utfordret tidligere antakelser om at sjamanrollen primært var forbeholdt menn i begge kulturer.

I moderne tid har det vært en revitalisering av sjamanistiske praksiser i både samisk og norrøn kontekst, og kvinner har spilt en sentral rolle i denne bevegelsen. Sjamanistisk Forbund, grunnlagt i 2012, representerer en moderne tolkning av disse tradisjonene og vektlegger både samiske og norrøne elementer.

Det er interessant å merke seg at den moderne sjamanistiske bevegelsen i Norge har sett en gradvis utvikling mot en mer distinkt samisk og norrøn versjon av sjamanisme. Dette kan ses som en form for kulturell gjenoppdagelse og en anerkjennelse av de lokale tradisjonene som inkluderte sterke kvinnelige sjamanistiske roller.

Sammenlignet med kvinners rolle i det førkristne Skandinavia, hvor de hadde betydelig makt og innflytelse, spesielt innen det åndelige domenet, ser vi at moderne sjamanistiske bevegelser streber etter å gjenopprette noe av denne balansen. Kvinner i dagens sjamanistiske bevegelser tar ofte ledende roller som healere, lærere og åndelige veiledere, på mange måter reflekterende de gamle volvenes og noaidenes posisjon.

Utforskningen av kvinnelige sjamaners rolle i både samisk og norrøn tradisjon gir verdifull innsikt i utviklingen av åndelige praksiser og kjønnsroller over tid i Norden. Det understreker også viktigheten av å inkludere ulike perspektiver og erfaringer i vår forståelse av historiske og samtidige religiøse bevegelser. Gjennom å anerkjenne og studere den kvinnelige sjamanens betydning i begge kulturer, får vi et mer helhetlig bilde av nordisk sjamanisme og dens plass i både historisk og moderne kontekst.

kildehenvisnger

Fonneland, T. (2017). Contemporary Shamanisms in Norway: Religion, Entrepreneurship, and Politics. Oxford University Press.

Price, N. (2002). The Viking Way: Religion and War in Late Iron Age Scandinavia. Uppsala University Press.

Heide, E. (2006). Gand, seid og åndevind. Bergen: Universitetet i Bergen.

Rydving, H. (1993). The End of Drum-Time: Religious Change among the Lule Saami, 1670s-1740s. Uppsala University Press.

Bäckman, L., & Hultkrantz, Å. (1978). Studies in Lapp Shamanism. Stockholm Studies in Comparative Religion.

Blain, J., & Wallis, R. J. (2000). The 'Ergi' Seidman: Contestations of Gender, Shamanism and Sexuality in Northern Religion Past and Present. Journal of Contemporary Religion, 15(3), 395-411.

Dubois, T. A. (1999). Nordic Religions in the Viking Age. University of Pennsylvania Press.

Mundal, E., & Steinsland, G. (1989). Kvinner og medisinsk magi. In Kvinnors rosengård, 97-121.

Solli, B. (2002). Seid: Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid. Pax Forlag.

Fonneland, T. (2010). Samisk nysjamanisme: i dialog med (for)tid og stad. Din: Tidsskrift for religion og kultur, (1-2), 6-26.

Kraft, S. E. (2015). Sami Indigenous Spirituality: Religion and Nation-building in Norwegian Sápmi. Brill.

Ahlbäck, T., & Bergman, J. (1991). The Saami Shaman Drum. Almqvist & Wiksell International.

‍

‍

‍