Småfolket, også kjent som de underjordiske, vetter eller huldrefolk, har en lang historie i norsk folketro. Disse mystiske vesenene, som ifølge tradisjonen bor i naturen, har vært en del av norsk kultur siden førkristen tid. Troen på småfolket har ført til utviklingen av mange skikker og ritualer, som alle har det til felles at de handler om å vise respekt for disse skjulte kreftene i naturen.

Varsle før man hiver ut vann
En av de mest kjente skikkene i forbindelse med småfolket er å varsle før man kaster ut vann eller avfall, særlig om kvelden. Dette gjøres ved å rope "Se opp!" eller "Pass dere, småfolk!" for å unngå å skade de usynlige beboerne som man trodde kunne være ute på denne tiden av døgnet. Troen på at ulykker kunne ramme den som uforvarende skadet småfolket, var utbredt. Denne praksisen viser hvordan småfolket ble integrert i hverdagen, og hvordan respekten for disse usynlige vesenene ble uttrykt i enkle, men viktige handlinger.

Låvenissen, gårdens vokter
Låvenissen, eller gårdsnissen, er en av de mest kjente figurene i norsk folketro. Denne lille, gråkledde figuren med rød lue ble sett på som gårdens beskytter. Det var låvenissen som sørget for at gården var fruktbar og at dyrene trivdes. Men nissen var også kjent for sitt hissige temperament, og hvis han ikke ble behandlet med respekt, kunne han bringe ulykke over gården. For å blidgjøre nissen var det vanlig å sette ut en skål med grøt på julaften, gjerne med en smørklatt på toppen. Selv i dag lever denne tradisjonen videre i mange norske hjem, som et symbol på takknemlighet og respekt.

Haugbonden, naturens vokter
Haugbonden, en annen sentral skikkelse i folketroen, var den usynlige eieren av hauger, skoger og andre naturformasjoner. Haugbonden var kjent for å beskytte sitt område, og det var viktig å vise respekt for hans eiendom. Om noen skulle bygge på eller grave i en haug, kunne det være nødvendig å ofre mat eller drikke til haugbonden for å unngå ulykker. I førkristen tid ble disse ofrene sett på som en måte å inngå en pakt med de underjordiske, slik at menneskene kunne leve i harmoni med naturens krefter.

Historiske eksempler på kontakt med småfolket
Historien er full av fortellinger om mennesker som har hatt kontakt med småfolket. En av de mest kjente fortellingene kommer fra middelalderen, da det ble sagt at småfolket hjalp til med å bygge Nidarosdomen i Trondheim. Ifølge legenden, var det underjordiske som la de første steinene til katedralen, men de ble skremt vekk av kirkeklokkene som markerte kristendommens inntog.

I andre fortellinger, som de fra Telemark og Setesdal, har småfolket blitt beskrevet som hjelpsomme, men farlige hvis de ble fornærmet. I disse regionene ble det rapportert om gårdsfolk som fikk hjelp til å fullføre tungt arbeid på gården av småfolket, så lenge de ble tilbudt mat eller annen form for takk.

En annen kjent fortelling stammer fra 1700-tallet, da en mann i Gudbrandsdalen angivelig mottok hjelp fra en haugbonde. Mannen skulle bygge en ny låve, men arbeidet gikk tregt. En kveld satte han ut en flaske brennevin og litt mat ved haugen som han visste haugfolket bodde i. Neste morgen var låven mer eller mindre ferdig, og det ble sagt at haugfolket hadde gjort mesteparten av arbeidet i løpet av natten.

Andre skikker og tradisjoner
I tillegg til å varsle før man kastet ut vann, var det andre tradisjoner knyttet til småfolket. For eksempel ble det ansett som viktig å aldri forstyrre eller skade gamle trær og steiner som ble ansett som bosted for småfolket. Mange trodde at eiketrær, spesielt, var hellige og bebodd av vetter. Å felle et slikt tre uten først å be om tillatelse eller gi et offer kunne føre til alvorlige konsekvenser, som sykdom eller ulykke.

I førkristen tid var det også vanlig å ofre til småfolket for å sikre en god høst eller for å få hjelp i jakten. Disse ofringene kunne bestå av mat, drikke eller små gaver, og de ble gjerne lagt ved spesielle steder i naturen, som ved en haug eller en hellig kilde.

Småfolket i overgangen til kristen tid
Med kristendommens inntog i Norge endret synet på småfolket seg noe. Kirken forsøkte ofte å demonisere disse vesenene, og mange av de gamle tradisjonene ble forbudt. Likevel klarte troen på småfolket å overleve, ofte i form av tilpassede ritualer som fikk plass innenfor den nye religionens rammer. For eksempel ble skikken med å sette ut grøt til låvenissen beholdt, men det ble nå også sett på som en måte å feire julens ånd på.

Moderne perspektiver
Selv om troen på småfolket har avtatt, lever mange av de tilhørende tradisjonene videre i norsk kultur. Fortellingene om småfolket minner oss om en tid da menneskene levde nærmere naturen og trodde på dens skjulte krefter. I dag representerer småfolket en viktig del av Norges kulturelle arv og vår forbindelse til fortidens tradisjoner og tro.

Tradisjonene knyttet til småfolket fortsetter å fascinere, og de gir et unikt innblikk i hvordan våre forfedre så på verden rundt seg. Respekten for naturens krefter, representert gjennom småfolket, er en arv som fortsatt kan lære oss mye om hvordan vi bør forholde oss til miljøet i dag.

Kilder:

1 Kvideland, Reimund, og Henning K. Sehmsdorf (red.). Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.

2 Hodne, Ørnulf. Norsk Folketro. Universitetsforlaget, 1997.

3 Bø, Olav. Norsk Rit, Sed og Folketru. Det Norske Samlaget, 1987.

4 Christiansen, Reidar Thoralf. The Migratory Legends: A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants. FF Communications No. 175, Suomalainen Tiedeakatemia, 1958.

‍