Sommersolverv, også kjent som midtsommer, har vært en viktig markering i mange kulturer rundt om i verden. I det førkristne Skandinavia spilte denne dagen en sentral rolle i den årlige syklusen, markert med ulike ritualer og feiringer. Sommersolverv, som faller på den lengste dagen i året, har en dyp symbolsk betydning knyttet til solens kraft og naturens fruktbarhet. Denne artikkelen utforsker hvordan våre forfedre i Skandinavia, inkludert samene, feiret sommersolverv og betydningen av denne feiringen. Den ser også på hvordan moderne organisasjoner som Sjamanistisk Forbund har revitalisert disse tradisjonene.

Historisk bakgrunn
I førkristen tid var samfunnene i Skandinavia sterkt knyttet til naturen og de årlige syklusene. Jordbruk og fiske var de primære næringsveiene, og derfor var det viktig å følge årets gang nøye. Solen ble sett på som en livgivende kraft, og dens maksimale styrke under sommersolverv symboliserte vekst, fruktbarhet og overflod. Arkeologiske funn og historiske kilder, som sagaer og eldre myter, gir oss innsikt i hvordan denne dagen ble feiret.

Ritualer og seremonier
Bålbrenning
En av de mest markante tradisjonene var å tenne store bål. Disse bålene ble ofte plassert på høyder eller andre synlige steder og hadde til hensikt å ære solen og sikre en god høst. Bålene ble også sett på som en måte å beskytte mot onde ånder og sykdommer. Folk samlet seg rundt bålet, og det var vanlig å synge, danse og fortelle historier.

Offer og bønn
Ofre til gudene var en sentral del av feiringen. Dette kunne inkludere mat, drikke, og til og med dyr. De viktigste gudene som ble æret under sommersolverv var solguden og fruktbarhetsgudene. Tilbedelsen av disse gudene var ment å sikre gode avlinger og fruktbarhet i året som kom. I noen samfunn var det også vanlig med rituelle bad eller rensing i naturlige vannkilder.

Kransbinding
Å binde kranser av blomster og urter var en annen utbredt skikk. Disse kransene, ofte laget av barn og unge kvinner, ble brukt som symboler på fruktbarhet og beskyttelse. Kranser ble båret på hodet eller hengt opp rundt hjemmene for å bringe lykke og helse.

Midtsommerstang

Midtsommerstangen, også kjent som maistang eller jonsokstang, er en sentral tradisjon i den norske feiringen av sankthans eller jonsok rundt sommersolverv. Denne tradisjonen har dype røtter i sjamanistiske praksiser og naturbasert åndelighet.

Den tradisjonelle midtsommerstangen er en høy stang eller stamme, ofte formet som et kors, som pyntes med bjørkeløv, blomster og fargerike bånd. Stangen reises på festplasser, i hager eller på bygdetun, og folk samles rundt den for å danse ringdanser og synge sankthansviser. Denne skikken stammer fra førkristen tid og var opprinnelig knyttet til fruktbarhetssymbolikk og markeringen av sommersolverv innen sjamanistiske tradisjoner.

For sjamanistiske kulturer representerer midtsommerstangen en forbindelse mellom de tre verdenene - underverden, midtverden og oververden. Den pyntede stangen symboliserer verdensaksen eller livstreet som binder disse verdenene sammen. Ringdansene og sangene rundt stangen var en måte å hedre naturens krefter og sykluser på, og å feire livets utfoldelse.

‍Samisk feiring av sommersolverv
De samiske tradisjonene for feiring av sommersolverv var rike og mangfoldige, og de hadde sine egne unike skikker. En viktig del av deres feiring var å henge opp kranser av løv rundt hjemmene og i naturen. Disse kransene symboliserte beskyttelse og fruktbarhet, og var ment å ære naturens ånder.

Et annet sentralt element i den samiske feiringen var å spise smør. Smør ble sett på som en verdifull og næringsrik matvare, og ved å spise det under sommersolverv, håpet man å sikre styrke og helse for det kommende året. Smør ble også brukt i ofringer til naturens ånder for å sikre deres gunst og beskyttelse. I flere samiske eventyr er sommersolverv forbundet med trolske krefter og overnaturlige vesener. Dette kan tyde på at dagen hadde en spesiell åndelig betydning i samisk kultur.

Sosiale aspekter
Sommersolverv var ikke bare en religiøs begivenhet, men også en viktig sosial markering. Det var en tid for fellesskap, hvor folk samlet seg til fest og glede. Det var en anledning for å styrke sosiale bånd, inngå ekteskap, og feire de positive aspektene ved livet. Slike samlinger bidro til å opprettholde samfunnet og kulturen, og ga en mulighet til å overføre tradisjoner til kommende generasjoner. I samisk tradisjon hang man ringer av løv på trærne og spiste smør for å feire sommersolverv. Dette var trolig knyttet til fruktbarhet og respekt for naturens krefter.

I følge gamle norske skikker skulle man unngå visse typer arbeid på solvervsdagene, som brygging, vasking eller baking. Det var særlig forbud mot "kringgjerning" - alt arbeid hvor noe går rundt

Også meget gammel opprinnelse

Arkeologiske funn tyder på at steinsetninger og kultanlegg kan ha vært konstruert og plassert med tanke på å observere solens bevegelser ved solverv. Dette viser at man i fortiden må ha hatt inngående kunnskap om praktisk astronomi og himmellegemenes bevegelser, både i norrøn og samisk kultur. Hauger og gravminner ble også trolig plassert med tanke på solens posisjon ved solverv. Karnilshogjen på Hauge i Gloppen er et eksempel på en stor haug som kan ha vært orientert mot sommersolverv

Revitalisering av sommersolverv
I moderne tid har organisasjoner som Sjamanistisk Forbund jobbet for å revitalisere og gjeninnføre de gamle førkristne tradisjonene knyttet til sommersolverv. Disse organisasjonene arrangerer seremonier og ritualer som henter inspirasjon fra de gamle skikkene, inkludert bålbrenning, ofringer, kransbinding, og annen naturtilbedelse. De legger vekt på å gjenopplive forbindelsen til naturen og feire årets sykluser på en måte som ærer forfedrenes tradisjoner.

‍