Sjamanen har gjennom historien spilt en sentral rolle i mange urfolkssamfunn over hele verden, der de fungerer som åndelige ledere, healere og bindeledd mellom den menneskelige verden og åndeverdenen. Selv om sjamanismen varierer betydelig fra kultur til kultur, finnes det mange fellestrekk i hvordan sjamanens rolle utføres og forstås. Denne artikkelen utforsker sjamanens funksjon i samisk, norrøn, afrikansk og andre sjamanistiske tradisjoner, med fokus på både likheter og forskjeller. Da vi favner mange kulturer vil artikkelen til en viss grad generalisere de forskjellige kulturene.

Sjamanens rolle i samisk tradisjon
I samisk kultur har sjamanen, kjent som noaidi, hatt en viktig rolle som åndelig leder og veileder. Noaidi fungerte som bindeledd mellom den menneskelige verden og åndeverdenen, som bestod av naturånder, forfedre og guddommelige vesener. Gjennom bruk av trommen, kjent som runebommen, kunne noaidien komme i kontakt med disse åndene. Trommen ble brukt til å gå inn i transe, og noaidi kunne deretter reise til andre verdener for å få svar på spørsmål, helbrede sykdommer eller avverge farer.

I den samiske kosmologien var verden delt inn i ulike sfærer, som inkluderer den menneskelige verden, underverdenen og himmelverdenen. Noaidien kunne bevege seg mellom disse sfærene og hadde en unik forståelse av hvordan de påvirket hverandre. I tillegg til å utføre helbredende seremonier, spilte noaidi også en viktig rolle i sosiale og politiske beslutninger og var ofte en sentral figur i samfunnet.

Sjamanens rolle i norrøn tradisjon
I norrøn tradisjon, særlig kjent fra vikingtiden, var sjamanistiske skikkelser kjent som vølver eller seidmenn. Vølver, som ofte var kvinner, var spåkoner og åndelige ledere som kunne se inn i fremtiden og kommunisere med ånder gjennom ritualer kjent som seidr. Dette innebar ofte å gå inn i transe ved hjelp av sang, tromming eller bruk av staver, og deretter reise til andre verdener for å motta visjoner eller råd fra åndene.

Vølven fungerte som en rådgiver for høvdinger og konger, og hennes spådommer ble sett på som svært viktige for å forstå hva som skulle komme, spesielt i krigstider eller ved store beslutninger. Seidr-praksisen kunne også brukes til å påvirke hendelser eller andre mennesker gjennom magiske midler, og vølver ble ofte fryktet og respektert for sine krefter.

Selv om det er mange likheter mellom samisk og norrøn sjamanisme, som bruken av transe og kommunikasjon med åndeverdenen, er det også noen forskjeller. I norrøn tradisjon var seidr ofte assosiert med både kvinnelig kraft og magi, mens i samisk tradisjon var rollen som noaidi mer kjønnsnøytral, med fokus på samfunnets velvære og kontakt med naturen.

Sjamanens rolle i Afrikansk tradisjon
Afrikansk sjamanisme, ofte referert til som healing, witchcraft eller medisinsk sjamanisme, har en dyp rot i mange afrikanske kulturer, der sjamanen spiller en viktig rolle som healer og åndelig leder. Sjamanene i Afrika, ofte kalt sangoma i sørlige Afrika eller babalawo i vestafrikanske tradisjoner som Ifá, fungerer som bindeledd mellom den fysiske verden og åndeverdenen, hvor de søker veiledning fra forfedre og ånder for å helbrede sykdommer, avverge ondskap, og beskytte samfunnet. Det er viktig å nevne at Afrika er ett helt kontinent og det finnes store forskjeller i kulturene. Her er kun noen få nevnt.

I mange afrikanske sjamanistiske tradisjoner er bruk av rituelle objekter og naturmedisin sentralt. Dette inkluderer bruk av urter, dyredeler, og andre naturlige materialer som er ladet med åndelig kraft. En viktig del av den afrikanske sjamanens rolle er å kommunisere med forfedrenes ånder, som spiller en sentral rolle i mange afrikanske kosmologier. Forfedrene blir sett på som beskyttere og veiledere for de levende, og sjamanen fungerer som en kanal for deres visdom og kraft.

En særegen rituell gjenstand i afrikansk sjamanisme er masken. Masker brukes ofte i ritualer og seremonier for å representere åndene eller forfedrene, og ved å bære masken tror man at sjamanen kan manifestere den åndelige kraften av det vesenet masken representerer. Dette gir sjamanen mulighet til å utføre helbredelser, avverge onde ånder, eller sørge for fruktbarhet og velstand for samfunnet.

Sjamanens rolle i Sibirsk tradisjon
Sjamanismen i Sibir er en av de eldste og best dokumenterte sjamanistiske tradisjonene. Her fungerer sjamanen som en helbreder, åndelig leder og beskytter av stammen. Sibiriske sjamaner bruker ofte trommer og sang for å gå inn i transe og kommunisere med åndene. De utfører helbredelsesritualer, spår fremtiden og leder seremonier som beskytter stammen mot onde ånder og naturkatastrofer. En særegenhet ved sibirsk sjamanisme er den omfattende bruken av åndereiser, der sjamanen fysisk oppleves å forlate sin kropp for å reise til åndeverdenen. Også her erdet kulturelle forskjeller fra folk til folk.

Likheter og forskjeller

Kommunikasjon med åndeverdenen: I alle disse tradisjonene fungerer sjamanen som en mellommann mellom menneskene og åndeverdenen, uansett hvilken form denne åndeverdenen tar.
Transe og åndereiser: Bruken av transe, ofte indusert gjennom tromming, sang eller bruk av hellige planter, er en felles metode for å oppnå kontakt med åndeverdenen.
Helbredelse: Sjamaner fungerer ofte som healere, både fysisk og åndelig, og deres praksis involverer ofte en dyp forståelse av hvordan åndelige krefter påvirker menneskers helse og velvære.

Kjønnsroller: I noen tradisjoner, som den norrøne, er sjamanistiske roller som seidr ofte knyttet til kvinner, mens i andre, som i samisk kultur, kan både menn og kvinner være sjamaner.
Seremoniell praksis: Mens sibirisk og samisk sjamanisme legger stor vekt på individuelle åndereiser og helbredelse, har afrikanske tradisjoner ofte et sterkt fokus på kollektiv helbredelse og beskyttelse, der hele samfunnet kan delta i seremonier.
Rituelle gjenstander: Afrikanske tradisjoner bruker ofte masker og andre kunstneriske representasjoner av ånder og forfedre, mens i samisk og sibirsk sjamanisme er trommen et mer fremtredende rituelt objekt.

Gaski, Harald. Noaidi: The Sami Shaman. Sami Culture, 1993.
Hultkrantz, Åke. Shamanic Healing and Ritual Drama: Health and Medicine in Native North American Religious Traditions. Crossroad Publishing, 1992.
Price, Neil S. The Viking Way: Religion and War in Late Iron Age Scandinavia. Oxbow Books, 2002.
Hammond-Tooke, David. Rituals and Medicines: Indigenous Healing in South Africa. Ohio University Press, 1989.
Bascom, William. Ifa Divination: Communication Between Gods and Men in West Africa. Indiana University Press, 1969.
Vitebsky, Piers. *The Shaman: Voyages of the Soul, Trance, Ecstasy and Healing from Siberia to the

‍

‍