I både norrøn og samisk mytologi finnes det en rikdom av skapninger som har spilt en sentral rolle i hvordan folk i forhistoriske Skandinavia forstod verden rundt seg. Troll, jotner, vetter, huldra, nøkken og andre naturånder er knyttet til landskap, naturfenomener og menneskets dagligliv. Disse skapningene har ofte blitt sett på som farlige eller demoniske, men dette kan delvis tilskrives kristendommens innflytelse. I en sjamanistisk sammenheng kan disse vesenene forstås som manifestasjoner av naturlige krefter eller åndelige vesener med en moralsk og eksistensiell annerledeshet, som en sjaman måtte forstå og respektere.

Troll og jotner i norrøn mytologi
Troll og jotner er blant de mest kjente skapningene i norrøn mytologi. Jotner, også kjent som rimtusser eller frostjotner, fremstilles ofte som gudene i Åsgards fiender, men dette speiler ikke nødvendigvis en enkel god-ond-dikotomi. Jotnene representerer de rå, ukontrollerbare kreftene i naturen – kulde, mørke og villmarken – som ikke kan måles opp mot menneskelige verdier eller moral.

Trollene er ofte knyttet til bestemte fjellområder eller skoger og kan sees som naturens voktere. I en sjamanistisk kontekst representerer disse vesenene kreftene som en sjaman må lære å forstå og samarbeide med, uten nødvendigvis å dømme dem etter menneskelige standarder. For sjamanen er det essensielt å innse at disse skapningene opererer etter egne lover, og at de ikke kan forventes å handle ut fra menneskelige etiske normer. De er ikke onde eller gode i menneskelig forstand, men nøytrale krefter i en kosmisk balanse.

Huldra, skogens forfører
Huldra er en av de mest fascinerende skikkelsene i skandinavisk folklore, ofte beskrevet som en vakker kvinne med dyrehale. Huldra er knyttet til skogen og er både tiltrekkende og farlig. Hun kan lokke menn til seg, og om de ikke tilfredsstiller hennes ønsker, kan hun påføre dem skade. Huldra følger ikke menneskelig moral; hun handler i samsvar med naturens lover og sin egen natur som et åndelig vesen.

For sjamanen er huldra en manifestasjon av skogens ånd eller naturens kvinnelige aspekt. Hun representerer en annen virkelighet, der menneskelige begreper som rettferdighet eller ondskap ikke nødvendigvis gjelder. En sjaman ville ha forstått at samhandling med huldra krevde en dyp respekt for hennes annerledeshet og en erkjennelse av at hun opererte utenfor menneskelig moral. Å forstå huldras natur innebar å forstå skogens hemmeligheter og dens skjulte krefter.

Nøkken, vannets ånd
Nøkken er et annet mystisk vesen som bor i vannet, kjent for å lokke mennesker til seg med vakker fiolinmusikk, bare for å trekke dem ned i dypet. Nøkken kan ta mange former, fra et vakkert menneske til en grotesk skikkelse, og han følger ikke menneskelige normer. Hans handlinger er drevet av naturens uberegnelige og ofte farlige krefter.

I en sjamanistisk forståelse kan nøkken symbolisere vannets ånd, en manifestasjon av vannets makt og mysterier. Nøkken opererer ikke innenfor rammene av menneskelig etikk, og en sjaman ville ha innsett at nøkkenes intensjoner ikke kunne måles med menneskelige standarder. For å navigere trygt i vannets rike, måtte sjamanen anerkjenne nøkkenes egenart og respektere hans plass i den naturlige ordenen.

Naturånder og vetter
Vetter, også kjent som landvetter eller huldrefolk, er mindre åndevesener som bor i naturen – under jorden, i skog, fjell eller vann. Disse skapningene handler ofte ut fra prinsipper som er ukjente eller uforståelige for mennesker. De er nøytrale i sin natur, men kan reagere fiendtlig eller vennlig avhengig av hvordan mennesker oppfører seg overfor naturen.

Sjamanen, som en mellommann mellom den menneskelige og den åndelige verden, forstod at vettene ikke handlet etter menneskelige verdier. I stedet opererte de etter sine egne regler, som var uløselig knyttet til landskapet de beskyttet. En sjaman ville sørge for å opprettholde harmonien mellom mennesker og vettene gjennom respekt og rituelle handlinger, uten å pålegge dem menneskelig moral.

Samiske skapninger
I samisk mytologi, som er tett knyttet til sjamanistiske tradisjoner, finner vi også en rekke åndevesener som ligner på de norrøne. Blant de mest sentrale er ulike naturånder som bor i landskapet, for eksempel stallo, som er en stor og mektig skikkelse, noen ganger beskrevet som en slags kjempe eller trollfigur. Stallo kan være både beskytter og trussel, men hans handlinger forstås best gjennom hans egen natur og ikke menneskelige moralske rammer.

Den samiske sjamanen, kjent som en noaide, hadde en spesiell evne til å kommunisere med disse åndene gjennom ritualer, sang (joik), og transe. For noaiden var det avgjørende å forstå at disse vesenene opererte på sine egne premisser, og at deres intensjoner ikke nødvendigvis kunne tolkes med menneskelige verdier. Respekt for naturens egenart og dens åndelige innbyggere var essensiell for å sikre et harmonisk samspill.

Kristendommens demonisering
Med kristendommens inntog i Skandinavia ble mange av disse skapningene demonisert. Troll, jotner, huldra, nøkken og andre åndevesener ble sett på som onde og djevelske, og denne holdningen ble etter hvert reflektert i folketroen. Mange av de opprinnelig nøytrale eller til og med beskyttende åndene ble omgjort til truende demoner som måtte bekjempes. Dette gjenspeiler en bredere kulturell endring der den kristne verdensbildet, som skilte klart mellom det hellige og det profane, kom i konflikt med den sjamanistiske forståelsen av en verden hvor åndelige og materielle realiteter var dypt sammenflettet.

‍